Guds hånd har rørt ved meg
1 Job tok igjen til orde og sa:
2 Hvor lenge vil dere plage meg
og knuse meg med ord?
3 Det er tiende gang dere håner meg
og går løs på meg uten skam.
4 Har jeg virkelig tatt feil,
så blir det min egen sak.
5 Er dere virkelig større enn jeg,
så vis meg at skammen er min!
6 Dere må da forstå at Gud gjør meg urett
når han spenner sitt garn omkring meg.
7 Jeg roper: «Vold!» men får ikke svar;
jeg skriker om hjelp, men det fins ingen rett.
8 Han har stengt veien, jeg kommer ikke fram,
han har lagt mine stier i mørke.
9 Han har tatt min ære fra meg
og revet kransen av mitt hode.
10 Han har brutt meg ned på alle kanter,
så jeg må gå min vei;
mitt håp har han rykket opp som et tre.
11 Hans vrede flammer imot meg,
han holder meg for sin motstander.
12 I fylking kom hans hærskarer mot meg,
de bante seg vei og slo leir om mitt telt.
13 Mine brødre holder seg på avstand,
mine kjenninger har vendt seg fra meg.
14 Mine nærmeste er blitt borte,
de som kjenner meg, har glemt meg.
15 Husfolk og tjenestepiker
holder meg for en fremmed;
jeg er blitt som en utlending for dem.
16 Roper jeg på tjeneren, svarer han ikke;
jeg må be ham ydmykt om hjelp.
17 Min ånde byr min kone imot,
mine brødre synes jeg stinker.
18 Selv guttunger forakter meg
og snur ryggen til når jeg reiser meg.
19 Alle mine fortrolige venner
viser avsky for meg,
og de som jeg elsket, vender seg mot meg.
20 Nå er jeg ikke annet enn skinn og ben,
bare tannkjøttet er uskadd.
21 Venner, vær milde og nådige mot meg!
Guds hånd har rørt ved meg.
22 Hvorfor jager dere meg slik som Gud,
får dere ikke nok av mitt kjøtt?
23 Å, om mine ord kunne skrives,
opptegnes i en innskrift,
24 ja, risses inn i fjellet for alltid
med jerngriffel og med bly!
25 Men jeg vet at min gjenløser lever;
og som den siste skal han stå fram på jorden.
26 Når det ikke er noe igjen av min hud,
og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud.
27 Jeg skal se ham med egne øyne,
jeg selv og ikke en fremmed.
Å, jeg fortæres av lengsel!
28 Når dere sier: «Vi vil jage ham,
roten til ulykken finnes hos ham,»
29 da må dere frykte sverdet selv;
det er straffen for slike synder.
Da skal dere sanne at det finnes en dommer.