Sofar: De onde jubler en kort tid
1 Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:
2 Igjen og igjen får jeg opprivende tanker,
de gjør meg urolig.
3 Vel må jeg lytte til refs og hån,
men min forstands kraft gir meg svar.
4 Du vet at slik har det alltid vært,
helt siden mennesket ble satt på jorden;
5 de urettferdige jubler en kort tid,
den ugudelige gleder seg et øyeblikk.
6 Om hans hovmod hever seg himmelhøyt
og hodet når til skyene,
7 går han likevel til grunne som skitt.
De som så ham, spør: «Hvor er han?»
8 Som en drøm flyr han bort, de finner ham ikke.
Han forsvinner som et syn om natten.
9 Øyet som så, ser ham ikke lenger,
han er ikke på sitt hjemsted.
10 Barna hans må søke godvilje hos fattige;
med egne hender må han gi rikdommen tilbake.
11 Ungdomskraften som fylte beina,
hviler nå med ham i støvet.
12 Ondskapen er søt i hans munn,
han gjemmer den under tungen.
13 Han smatter på den uten å svelge,
trykker den mot ganen.
14 Men maten omdannes i magen,
blir ormegift i hans indre.
15 Rikdommen han slukte, kaster han opp.
Gud driver den ut av magen.
16 Han suger slangegift,
hoggormens tunge dreper ham.
17 Aldri får han se bekker
eller elver som flyter med honning og rømme.
18 Maten han har strevd for, vil ut,
han får den ikke ned.
Han har ingen glede av rikdommen han vant.
19 For han knuste fattige og lot dem ligge,
han røvet til seg hus han ikke hadde bygd.
20 Han finner ingen ro i sitt indre;
han kan ikke redde det han har så kjært.
21 Ingen ting unnslipper fråtsingen,
derfor varer ikke hans velstand.
22 I hans store overflod blir det trangt,
ulykken rammer, med full kraft.
23 For riktig å fylle magen hans
sender Gud sin brennende vrede
og lar det regne over ham med kjøtt.
24 Han flykter fra våpen av jern,
men såres av en bronsebue.
25 Han trekker pilen ut av ryggen,
drar den blanke spissen ut av galleblæren.
Redsel kommer over ham.
26 Stummende mørke skjuler ham.
En ild som ingen puster til, fortærer ham.
Ulykken rammer dem som er igjen i hans telt.
27 Himmelen avdekker hans skyld,
jorden reiser seg mot ham.
28 Avlingen han fikk i hus, føres bort,
skylles vekk på Guds vredesdag.
29 Slik er skjebnen et urettferdig menneske får av Gud,
arven som Gud har bestemt.