Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Gud bryr seg ikke om urett
24Når tidens gang ikke er skjult for Den veldige,
          hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dager?
          
   
 2 Folk flytter grensesteiner.
          De stjeler småfe og sender dem på beite.
          
   
 3 Farløses esel henter de.
          De tar pant i enkers okser.
          
   
 4 De tvinger fattigfolk av veien,
          de hjelpeløse i landet må gjemme seg.
          
   
 5 Som villesler i ørkenen går de til sin gjerning.
          De jakter på bytte i ødemarken, mat for sine barn.
          
   
 6 De sanker aks på åkrene,
          etterhøst på de urettferdiges vinmarker,
          
   
 7 nakne mot natten, uten klær
          og uten vern mot kulden.
          
   
 8 Regnet i fjellet gjør dem våte.
          Uten ly trykker de seg mot klippen.
          
   
 9 Noen river farløse barn fra mors bryst.
          De krever pant av fattige,
          
   
10 av dem som går omkring uten klær,
          de som sultne må bære på kornbånd.
          
   
11 De presser olje mellom trerekkene,
          de tråkker vinpressen, men tørster.
          
   
12 Fra byen lyder stønn av døende,
          sårede skriker om hjelp.
          Men Gud bryr seg ikke om deres bønn.
          
   
13 Andre gjør opprør mot lyset.
          De kjenner ikke lysets veier,
          holder seg ikke til lysets stier.
          
   
14 En morder står opp før solen,
          han dreper fattige og hjelpeløse,
          om natten er han som en tyv.
          
   
15 Horkarens øyne vokter på skumringen:
          «Ingen ser meg», sier han
          og dekker ansiktet til.
          
   
16 I mørket bryter de seg inn i hus.
          Om dagen stenger de seg inne:
          De vil ikke vite av lyset.
          
   
17 For dem er dødsskygge som en morgen.
          De kjenner til dødsskyggens skremsler.
          
   
18 De forsvinner som krusninger på vann.
          Deres arvelodd i landet er forbannet,
          ingen tar veien til vinmarkene deres.
          
   
19 Tørke og hete tar snøvannet bort,
          dødsriket sluker dem som synder.
          
   
20 Morslivet glemmer dem,
          marken fortærer dem,
          ingen minnes dem mer.
          Uretten knekkes som et tre.
          
   
21 De var onde mot den barnløse, hun som ikke fødte,
          og de gjorde ikke godt mot enker.
          
   
22 Gud river de sterke bort med sin styrke.
          Når han reiser seg, er ingen sikker for sitt liv.
          
   
23 Han gir dem trygghet og støtte,
          men hans øyne følger deres veier.
          
   
24 En stund er de opphøyd, så er det slutt.
          De bøyes som alle andre og visner,
          blir skåret som modne aks.
          
   
25 Er det ikke slik?
          Hvem kan si at jeg lyver?
          Hvem gjør mine ord til intet?
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.