Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Job: Jeg holder fast på min rettferd
27Job fortsatte med sin visdomstale og sa:
          
   
 2 Så sant Gud lever, han som nekter meg retten,
          Den veldige, han som gjør meg bitter:
          
   
 3 Så lenge det er livsånde i meg,
          pust fra Gud i min nese,
          
   
 4 skal mine lepper ikke tale urett
          og tungen ikke bære fram svik.
          
   
 5 Fri meg fra å gi dere rett!
          Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør.
          
   
 6 Jeg holder fast på min rettferd og slipper ikke.
          Hjertet fordømmer ingen av mine dager.
          
   
 7 La min fiende stå som skyldig,
          min motstander som urettferdig!
          
   
 8 Hvilket håp har den ugudelige av det han har vunnet,
          når Gud gjør ende på hans liv?
          
   
 9 Hører Gud hans klagerop
          når trengsler kommer over ham?
          
   
10 Har han sin glede i Den veldige?
          Roper han sent og tidlig på Gud?
          
   
11 Jeg vil lære dere om Guds hånd
          og ikke skjule hva Den veldige har tenkt.
          
   
12 Dere har jo sett det, alle sammen,
          så hvorfor dette tomme snakket?
          
   
13 Slik er den delen en lovløs får av Gud,
          arven som voldsmannen får fra Den veldige:
          
   
14 Har han mange barn, faller de for sverd,
          etterkommerne får ikke mette seg med brød.
          
   
15 De som overlever, går i død og grav,
          og ingen enke holder sørgehøytid.
          
   
16 Han dynger opp sølv som støv
          og samler seg klær som leire;
          
   
17 han samler, men rettferdige kler seg,
          uskyldige deler sølvet.
          
   
18 Det huset han bygger, er som en møll,
          som løvhytten vaktmannen lager.
          
   
19 Han legger seg rik, men det varer ikke:
          Han slår øynene opp, og alt er borte.
          
   
20 Redsler når ham igjen som vannmasser,
          om natten fører stormen ham vekk.
          
   
21 Østavinden løfter ham og fører ham bort,
          feier ham av sted,
          
   
22 kaster seg over ham uten skånsel,
          den er så voldsom at han må rømme.
          
   
23 Vinden slår hendene sammen
          og plystrer ham hånlig bort fra hans sted.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

29. juni 2022

Dagens bibelord

Galaterne 2,1–10

Les i nettbibelen

1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. ... Vis hele teksten

1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. 2Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, for jeg ville ikke løpe, eller ha løpt, forgjeves. 3Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. 4Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver. 5Men ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. 6Og de mest ansette – hvor store de er, betyr ingenting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav. 7Tvert imot innså de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik det er betrodd Peter å forkynne for de omskårne. 8For han som gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde meg til apostel for hedningfolkene. 9Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne. 10Vi måtte bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre.