Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Job
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Min lyre er stemt for sørgesang 30Men nå ler de av meg, de som er yngre av år, med fedre som jeg nektet plass blant mine gjeterhunder: 2 «Hva nytte har jeg av hendene deres? De har mistet sin manndomskraft. 3 Nød og sult har gjort dem ufruktbare. De går og gnager på tørre moer som alt i går var øde og forlatt. 4 De plukker melde i krattet og spiser røtter av gyvelbusken. 5 De blir drevet ut av leiren, folk roper etter dem som etter en tyv. 6 I ville kløfter holder de til, i jordhuler og grotter. 7 De skriker som esler i krattet og klynger seg sammen mellom tistler, 8 barn av dårer, av folk uten navn, kjeppjaget ut av landet.» 9 Men nå er jeg spottevisen deres, det er meg de sladrer om. 10 De avskyr og unnviker meg, åpenlyst spytter de på meg. 11 Gud løsnet buestrengen min og knekket meg. Derfor er de uten hemninger når de møter meg. 12 Avkommet deres reiser seg på min høyre side, de spenner bein på meg og baner vei for ulykken. 13 De bryter opp min sti, de skor seg på min ulykke, de som selv ingen hjelper har. 14 De kommer som gjennom en vid revne, mellom ruiner velter de fram. 15 Redsler kaster seg over meg, de jager min ære som vinden, redningen blåser bort som en sky. 16 For nå er min livskraft tømt ut, og lidelsens dager har grepet meg. 17 Natten går gjennom marg og bein, verken gnager uten stans. 18 Med stor kraft gjennomsøker han klærne mine, hendene hans snører kjortelen om meg. 19 Så kaster han meg i søla, jeg er som støv og aske. 20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer ikke. Jeg står der, og du bare ser på meg. 21 Du har snudd om og blitt grusom mot meg. Med din veldige hånd angriper du meg. 22 Du setter meg til å ri på stormen, braket gjør meg skjelven. 23 Jeg vet du fører meg i døden, til huset som samler alt levende. 24 Rekker ikke folk ut hånden når alt synker i grus? Roper de ikke om hjelp når de går under? 25 Gråt ikke jeg over dem som hadde tunge dager? Sørget jeg ikke over de fattige? 26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom, jeg ventet på lys, og det ble mørke. 27 Det koker i meg, ustanselig. Jeg har møtt trengslenes dager. 28 Jeg går omkring i sorg, uten et gløtt av sol. Jeg trer fram i forsamlingen og roper om hjelp. 29 Jeg er blitt en bror av sjakaler, holder lag med strutser. 30 Huden er svart over hele meg, og knoklene brenner av hete. 31 Min lyre er stemt for sørgesang, og fløyten gir lyd til gråt. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
23. mars 2023
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» ... Vis hele teksten
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» 10Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. 11Se, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. De blir til intet og går til grunne, de som går i rette med deg. 12Du skal lete, men ikke finne noen som er i strid med deg. Til intet og ingenting blir de som er i krig med deg. 13For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» ... Vis hele teksten
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» 10Frykt ikkje, for eg er med deg, ver ikkje redd, for eg er din Gud! Eg gjer deg sterk og hjelper deg og held deg oppe med mi rettferds høgre hand. 11Sjå, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. Dei blir til ingenting og går til grunne, dei som går i rette med deg. 12Du skal leita, men ikkje finna nokon som er i strid med deg. Til inkje og ingenting blir dei som er i krig med deg. 13For eg er Herren din Gud som har gripe di høgre hand og seier til deg: «Ver ikkje redd! Eg hjelper deg.»
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” ... Vis hele teksten
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” 10Ale bala, mun lean duinna. Ale vilppo balus, mun lean du Ipmil. Mun nanusmahtán ja veahkehan du, mun doarjjun ja gájun du olgeš gieđainan. 11Buohkat geat moaráhuvvet dutnje, šaddet heahpadii ja bilkiduvvojit. Dat geat čuožžilit du vuostá, duššet ja jávket. 12Don ozat daid geat dáistaledje du vuostá, muhto it gávnna. Dat olbmát geat sohte duinna, duššet ollásii. 13Munhan lean Hearrá, du Ipmil, mun doalan du olgeš gieđas ja cealkkán dutnje: “Ale bala, mun veahkehan du.”