Min lyre er stemt for sørgesang
30Men nå ler de av meg,
          de som er yngre av år,
          med fedre som jeg nektet
          plass blant mine gjeterhunder:

    2 «Hva nytte har jeg av hendene deres?
          De har mistet sin manndomskraft.

    3 Nød og sult har gjort dem ufruktbare.
          De går og gnager på tørre moer
          som alt i går var øde og forlatt.

    4 De plukker melde i krattet
          og spiser røtter av gyvelbusken.

    5 De blir drevet ut av leiren,
          folk roper etter dem som etter en tyv.

    6 I ville kløfter holder de til,
          i jordhuler og grotter.

    7 De skriker som esler i krattet
          og klynger seg sammen mellom tistler,

    8 barn av dårer, av folk uten navn,
          kjeppjaget ut av landet.»

    9 Men nå er jeg spottevisen deres,
          det er meg de sladrer om.

    10 De avskyr og unnviker meg,
          åpenlyst spytter de på meg.

    11 Gud løsnet buestrengen min og knekket meg.
          Derfor er de uten hemninger når de møter meg.

    12 Avkommet deres reiser seg på min høyre side,
          de spenner bein på meg
          og baner vei for ulykken.

    13 De bryter opp min sti,
          de skor seg på min ulykke,
          de som selv ingen hjelper har.

    14 De kommer som gjennom en vid revne,
          mellom ruiner velter de fram.

    15 Redsler kaster seg over meg,
          de jager min ære som vinden,
          redningen blåser bort som en sky.

    16 For nå er min livskraft tømt ut,
          og lidelsens dager har grepet meg.

    17 Natten går gjennom marg og bein,
          verken gnager uten stans.

    18 Med stor kraft gjennomsøker han klærne mine,
          hendene hans snører kjortelen om meg.

    19 Så kaster han meg i søla,
          jeg er som støv og aske.

    20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer ikke.
          Jeg står der, og du bare ser på meg.

    21 Du har snudd om og blitt grusom mot meg.
          Med din veldige hånd angriper du meg.

    22 Du setter meg til å ri på stormen,
          braket gjør meg skjelven.

    23 Jeg vet du fører meg i døden,
          til huset som samler alt levende.

    24 Rekker ikke folk ut hånden når alt synker i grus?
          Roper de ikke om hjelp når de går under?

    25 Gråt ikke jeg over dem som hadde tunge dager?
          Sørget jeg ikke over de fattige?

    26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom,
          jeg ventet på lys, og det ble mørke.

    27 Det koker i meg, ustanselig.
          Jeg har møtt trengslenes dager.

    28 Jeg går omkring i sorg, uten et gløtt av sol.
          Jeg trer fram i forsamlingen og roper om hjelp.

    29 Jeg er blitt en bror av sjakaler,
          holder lag med strutser.

    30 Huden er svart over hele meg,
          og knoklene brenner av hete.

    31 Min lyre er stemt for sørgesang,
          og fløyten gir lyd til gråt.

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

Nå lager vi ny nettbibel

Nettbibelen blir ny høsten 2023. Vi ruller ut nye funksjoner fortløpende, og trenger din hjelp til å teste og gi tilbakemelding.

Test på beta.bibel.no

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Job

Nå lager vi ny nettbibel

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag