Kan et menneske være rettferdig for Gud?
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Blir du motløs om en prøver å tale til deg?
Men hvem kan tie til slikt?
3 Selv har du rettledet mange
og styrket kraftløse hender.
4 Dine ord reiste opp igjen dem som snublet,
du gav kraft til vaklende knær.
5 Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs,
når det rammer deg, blir du redd.
6 Setter du ikke lit til din gudsfrykt
og håp til din redelige ferd?
7 Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet,
hvor gikk rettskafne folk til grunne?
8 De som pløyer ned ondskap og sår ulykke,
de høster det samme, etter det jeg har sett.
9 Ånder Gud på dem, går de til grunne,
når han puster i vrede, forsvinner de.
10 Løven brøler, og løveungen skriker,
men ungløvens tenner blir slått ut.
11 Selv dyrenes konge går til grunne
når den ikke finner bytte,
og løvinnens unger blir spredt.
12 Et ord kom listende til meg,
det nådde mitt øre som en hviskende lyd.
13 Det kom da nattsyner gjorde meg urolig,
mens menneskene lå i dyp søvn.
14 Jeg ble grepet av skrekk så jeg skalv,
redselen gikk meg til marg og ben.
15 Et pust strøk forbi mitt ansikt,
og hårene reiste seg på mitt hode.
16 En skikkelse stanset,
men det var ikke klart for meg
hvordan den så ut.
Den stod rett foran øynene på meg,
og jeg hørte en rolig røst som sa:
17 Kan et menneske være rettferdig for Gud,
kan en mann være ren for sin skaper?
18 Gud stoler ikke engang på tjenerne sine,
selv hos englene finner han feil,
19 enn si hos dem som bor i leirhus
og bare har jord til grunnvoll.
De knuses lettere enn møll.
20 Før dagen er omme, kan de være knust;
uten at noen merker det,
går de til grunne for alltid.
21 Deres teltsnor blir rykket opp,
de dør, men har ikke fått visdom.