1 Ingen er vel så dumdristig
at han våger å terge krokodillen.
Hvem kunne stå seg mot den?
2 – Hvem har gitt meg noe først
så jeg skulle gi ham igjen?
Alt under himmelen tilhører meg. –
3 Jeg vil ikke tie om krokodillens lemmer,
hvor sterke de er og hvor fint de er bygd.
4 Hvem kan få hull på dens ytre ham
eller trenge igjennom dens dobbelte panser?
5 Hvem tør åpne gapet på den?
Det står slik skrekk av dens tenner!
6 På ryggen har den rekker av skjold,
lukket tett som med segl.
7 Det ene slutter seg til det andre,
ikke et pust kommer inn mellom dem.
8 Skjoldene henger fast isammen,
de griper inn i hverandre og kan ikke skilles.
9 Når den nyser, blinker et lys,
dens øyne stråler som morgenrøden.
10 Flammende ild farer ut av dens gap,
det spruter gnister ut av det.
11 Fra dens nesebor stiger røk
som fra en opphetet, kokende gryte.
12 Pusten fra den setter kull i brann,
en flamme står ut av dens gap.
13 Styrke har den i sin nakke,
og redsel hopper foran den.
14 Valkene under dens hals er faste,
de sitter som støpt og rører seg ikke.
15 Dens hjerte er fast som stein,
som den nederste stein i kvernen.
16 Når den reiser seg, grøsser helter,
de går fra sans og samling av redsel.
17 Om sverdet treffer, biter det ikke på den,
og heller ikke kastevåpen, spyd eller pil.
18 Jernet akter den bare som halmstrå
og bronsen som morkent tre.
19 En pil kan ikke jage den på flukt,
stein fra slyngen blir som halmstrå for den.
20 En klubbe regner den også for halm,
den bare ler av susende kastespyd.
21 Under buken har den kvasse tagger,
som en treskeslede setter den spor i gjørmen.
22 Den setter dypet i kok som en gryte,
lar havet skumme som en kjele med salve.
23 Bak den går det en lysende sti,
det ser ut som om dypet har sølvhår.
24 Dens make fins ikke her på jorden,
skapt som den er uten frykt.
25 Den våger å se på alt som er høyt,
en konge over alle stolte dyr.