Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Job: Mine brødre svikter
6Da tok Job til orde og sa:
          
   
 2 Å, om min uro kunne veies
          og legges i vektskålen med min sorg!
          
   
 3 For nå er de tyngre enn havets sand;
          derfor taler jeg uten å tenke.
          
   
 4 Piler fra Den veldige sitter i kroppen,
          giften tar min kraft;
          redsler fra Gud samler seg mot meg.
          
   
 5 Skriker vel et villesel som gresser,
          rauter en okse når den har fôr?
          
   
 6 Hvem spiser smakløs mat uten salt?
          Er det noen smak på stokkrosens saft?
          
   
 7 Det byr meg imot å røre ved slikt,
          det er som å spise bedervet mat.
          
   
 8 Om bare min bønn ble hørt,
          om Gud ville innfri mitt håp!
          
   
 9 Om han bare ville knuse meg,
          løfte sin hånd og gjøre ende på meg!
          
   
10 Da får jeg tross alt en trøst
          når jeg vrir meg i nådeløs pine:
          Så hadde jeg ikke fornektet Den helliges tale.
          
   
11 Hvilke krefter har vel jeg til å holde ut?
          Finnes et mål jeg kan strekke meg mot?
          
   
12 Er jeg sterk som stein,
          er kroppen min av bronse?
          
   
13 Nei, jeg er fullstendig hjelpeløs,
          jeg finner ingen utvei.
          
   
14 Den som ikke viser godvilje mot sin neste,
          har oppgitt sin frykt for Den veldige.
          
   
15 Og mine brødre sviktet som en bekk,
          et bekkefar der vannet blir borte.
          
   
16 Den var dekket av tykk is,
          skjult under snøen.
          
   
17 I tørketiden stilner den,
          i varmen tørker den inn.
          
   
18 Strømmen mister sin retning;
          vannet renner ut i sanden og blir borte.
          
   
19 Karavaner fra Tema speidet etter vann,
          de reisende fra Saba satte sitt håp til det.
          
   
20 De stolte på det, men ble til skamme.
          Da de kom fram, ble de skuffet.
          
   
21 Nå er dere blitt en slik bekk!
          Dere ser det grufulle og blir redde.
          
   
22 Har vel jeg noen gang sagt: «Gi meg noe!
          Bruk deres rikdom til å kjøpe meg fri!
          
   
23 Redd meg fra fienden,
          fri meg fra voldsmenns hånd!»
          
   
24 Rettled meg, så skal jeg tie.
          Vis meg hvor jeg har feilet!
          
   
25 Kan oppriktige ord såre?
          Men hvordan er det dere taler til rette?
          
   
26 Vil dere irettesette meg for min tale?
          Ord fra en fortvilet spres for vinden.
          
   
27 Ville dere kaste lodd om foreldreløse
          og kjøpslå om en venn?
          
   
28 Løft nå hodet og se på meg!
          For jeg lyver dere ikke rett opp i ansiktet.
          
   
29 Tenk dere om! Gjør ikke urett!
          Vend om; jeg er ennå rettferdig!
          
   
30 Finnes det urett på min tunge?
          Kjenner jeg ikke smaken av sorg?
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.