Lidelse ble min lagnad
1 Mannen må trelle og slite på jorden,
som en leiekars dager er hans liv.
2 Han ligner trellen som stønner etter skygge,
arbeidskaren som venter på sin lønn.
3 Slik ble måneder med møye min lodd,
netter med lidelse ble min lagnad.
4 Hver gang jeg legger meg, tenker jeg bare:
«Når kan jeg stå opp igjen?»
Kvelden blir lang, jeg ligger urolig
helt til det lysner av dag.
5 Min kropp er dekket med verkesår og skorper,
huden blir skrukket og brister.
6 Mine dager flyr fortere enn veverens skyttel,
de går til ende uten håp.
7 Husk at mitt liv er som et pust!
Aldri mer får jeg oppleve lykke.
8 Den som ser meg nå, ser meg aldri igjen,
kaster du et blikk på meg, er jeg borte.
9 En sky løses opp og blir borte,
og slik er det med den som går til dødsriket,
han stiger aldri opp igjen.
10 Han får ikke vende tilbake til sitt hus,
hans hjemsted ser ham aldri mer.
11 Så legger jeg heller ikke bånd på min munn,
men jeg vil tale med angst i sinnet
og klage i bitter sjelekval.
12 Er jeg et hav eller havuhyre
siden du setter vakt over meg?
13 Når jeg sier: «Sengen skal være min trøst,
mitt leie skal dempe min klage,»
14 da skremmer du meg med drømmer
og gjør meg redd med syner.
15 Aller helst vil jeg kveles.
Heller døden enn disse smerter!
16 Jeg er lei av dette! Jeg lever ikke evig.
La meg være! Mine dager er som et pust.
17 Hva er et menneske siden du akter det høyt
og bryr deg så mye om det?
18 Du ser til det hver morgen
og prøver det hvert øyeblikk.
19 Tar du ikke snart blikket fra meg
og gir meg ro, så jeg kan svelge mitt spytt?
20 Har jeg syndet, hva skader det deg,
du som vokter på menneskene?
Hvorfor gjør du meg til skyteskive for deg?
Jeg er blitt til byrde for meg selv.
21 Hvorfor vil du ikke tilgi min synd
og bære over med min skyld?
For nå må jeg legge meg i støvet;
leter du etter meg, er jeg ikke mer.