Jonas harme og Guds nåde
1 Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. 2 Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3 Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» 4 Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?»
5 Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6 Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. 7 Men ved daggry neste morgen sendte Gud en makk som stakk busken så den visnet. 8 Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»
9 Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» 10 Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11 Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»