FØRSTE SANG 1
   א Ensom sitter hun,
          den folkerike byen.
          Hun er blitt enke,
          den store blant folkene.
          Dronningen blant landene
          er blitt slave.

    2 ב Hun gråter om natten,
          kinnet er vått av tårer.
          Ingen av elskerne
          trøster henne.
          Vennene har sveket,
          de er blitt fiender.

    3 ג Juda dro i eksil
          etter nød og slaveri.
          Hun bor blant folkene,
          finner ikke hvile.
          Forfølgerne tok henne igjen
          der det var trangest.

    4 ד Veiene til Sion sørger,
          ingen kommer til festene.
          Byportene ligger øde,
          prestene sukker.
          Ungjentene klager,
          selv har hun bitter sorg.

    5 ה Motstanderne er blitt herrer,
          fienden lever trygt.
           Herren har latt henne lide
          for hennes mange synder.
          Fienden drev småbarna
          foran seg som fanger.

    6 ו Datter Sion mistet
          all sin prakt.
          Høvdingene hennes lignet hjorter
          som ikke finner beite.
          Kraftløse gikk de
          foran ham som jaget.

    7 ז Jerusalem minnes, hjemløs, i nød,
          fortidens prakt.
          Folket falt for fiendehånd,
          ingen hjelper fantes.
          Fienden så på og lo
          mens hun gikk under.

    8 ח Jerusalem har syndet grovt,
          derfor er hun uren.
          Alle som æret henne,
          forakter henne,
          de har sett henne naken.
          Hun stønner og snur seg bort.

    9 ט Urenheten syntes på kappen,
          hun tenkte ikke det skulle ende slik.
          Dypt sank hun,
          ingen trøstet henne.
           Herre, se min nød,
          fienden triumferer!

    10 י Fienden grep
          etter skattene hennes.
          Hun så folkeslagene
          gå inn i helligdommen,
          de du nektet å komme
          inn i din menighet.

    11 כ Hele folket hennes stønner
          mens de leter etter brød.
          De bytter skatter mot mat
          for å berge livet.
          Se, Herre, se hit!
          Jeg er foraktet.

    12 ל Se hit,
          dere som går forbi på veien.
          Finnes det en smerte som min,
          den som har rammet meg?
          Den lar Herren meg lide
          på sin brennende vredes dag.

    13 מ Han sendte ild fra det høye,
          den herjet i knoklene mine.
          Han satte ut nett for føttene
          og lot meg vike tilbake.
          Han har gjort meg til en ødemark,
          hele tiden er jeg syk.

    14 נ Med hånden knyttet han sammen mine synder,
          de ble bundet sammen til et åk.
          De lå over nakken på meg,
          og kreftene sviktet.
          Herren ga meg i hendene
          på folk jeg ikke kunne stå meg imot.

    15 ס Herren vraket
          alle mine krigere.
          Han ropte ut for meg en høytid
          da mine unge menn skulle knuses.
          I vinpressen tråkket Herren ned
          jomfruen, datter Juda.

    16 ע Derfor gråter jeg,
          tårene strømmer fra øynene.
          Den som kan trøste og berge mitt liv,
          er langt borte fra meg.
          Barna mine ligger forlatt,
          fienden var for sterk.

    17 פ Sion rakte hendene ut,
          ingen trøstet henne.
           Herren ga befaling om Jakob,
          fienden omringet ham.
          Da ble Jerusalem
          uren for dem.

    18 צ Herren er rettferdig.
          Jeg hadde trosset det han sa.
          Hør da på meg, alle folk,
          se hvordan jeg lider!
          Unge jenter og gutter
          måtte gå i fangenskap.

    19 ק Jeg ropte på elskerne mine,
          de svek meg.
          Mine prester og de eldste
          døde i byen.
          De lette etter mat
          for å berge livet.

    20 ר Se, Herre, jeg er i nød.
          Magen er urolig,
          hjertet vrir seg.
          For jeg var full av trass.
          Ute har sverd gjort meg barnløs,
          inne hersker døden.

    21 ש De hører at jeg sukker,
          ingen trøster meg.
          Alle fiender hører om min ulykke og gleder seg.
          Men det var du som sto bak.
          Dagen du ropte ut, lot du komme.
          Men det skal gå med dem som med meg.

    22 ת Du må merke deg
          all deres ondskap!
          Gi dem igjen slik du ga meg igjen
          for alle syndene mine.
          For sukkene er mange,
          og hjertet mitt er sykt.

Neste kapittel >

28. september 2022

Dagens bibelord

Salmane 91,9–16

Les i nettbibelen

9«Du, Herre, er mi tilflukt.» Den høgste har du gjort til din bustad. 10Det skal ikkje henda deg noko vondt, inga plage skal koma nær ditt telt. 11For han skal gje englane sine påbod om å verna deg på alle dine vegar. ... Vis hele teksten

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Klagesangene

Dagens bibelord

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag