Klage over Sions undergang
1 Å, hvor gullet har mistet sin glans,
det fine gull er skjemt.
De hellige steinene ligger strødd
på alle gatehjørner.
2 Å, Sions gjeve sønner,
verd sin vekt i rent gull,
nå aktes de bare som leirkar,
som pottemakeren har laget.
3 Selv sjakaler holder juret fram,
så ungene får suge.
Men kvinnene i mitt folk er hjerteløse,
de ligner strutsen på øde sletter.
4 Spedbarnas tunge henger fast
ved ganen fordi de tørster.
Småbarna tigger om brød,
men ingen gir dem en bit.
5 De som før spiste fine retter,
ligger forkomne på gatene.
De som før ble båret på skarlagen,
ligger nå på søppeldyngen.
6 Det mitt folk har gjort seg skyldig i,
er verre enn synden i Sodoma,
som ble lagt i grus på et øyeblikk
uten at noen løftet en hånd.
7 Sions høvdinger var renere enn snø
og hvitere enn melk.
Deres kropp var rødere enn koraller,
de så ut som safir.
8 Nå ser de svartere ut enn sot,
en kan ikke kjenne dem igjen på gaten.
De er bare skinn og ben,
huden er blitt tørr som knusk.
9 De som falt for sverd, var bedre stilt
enn de som sultet i hjel;
for de tærtes bort og døde
fordi jorden ikke gav grøde.
10 Kvinner som før var milde og kjærlige,
kokte sine egne barn.
Barna ble til føde for dem
da mitt folk ble knust.
11 Herren gav sin harme fritt løp
og utøste sin brennende vrede.
På Sion tente han en ild
som fortærte alt til grunnen.
12 Ingen konge på jorden,
nei, ingen i hele verden
kunne tro at en motstander eller fiende
ville komme inn gjennom Jerusalems porter.
13 Det skjedde fordi profetene syndet
og prestene førte skyld over seg.
Blodet av rettferdige menn
lot de flyte midt i byen.
14 Som blinde streifet de omkring
i gatene, tilsølt av blod,
så ingen kunne røre
klærne de hadde på seg.
15 «Av veien! Uren!» ropte folk til dem.
«Av veien, av veien! Ikke rør!»
Når de flykter og flakker omkring,
sies det blant folkeslagene:
«De får ikke bli her lenger.»
16 Herren selv har spredt dem,
han enset dem ikke lenger.
De tok ikke hensyn til prestene
og hadde ingen medynk med de gamle.
17 Vi stirret fremdeles etter hjelp
til øynene ble såre, men forgjeves.
Fra vårt vakttårn speidet vi etter et folk
som likevel ikke kunne hjelpe.
18 De lurte på våre fottrinn,
så vi ikke kunne gå på gatene.
Vår ende var nær, vår tid var omme,
ja, vår siste stund var kommet.
19 De som forfulgte oss, var raskere
enn ørner i flukt under himmelen.
Over fjellene jaget de oss,
i ødemarken lurte de på oss.
20 Vår livsånde, Herrens salvede,
ble fanget i deres fallgraver.
Det var om ham vi tenkte:
«I ly av ham skal vi leve blant folkene.»
21 Fryd og gled deg, Edoms datter,
du som bor i landet Us.
Også til deg skal det rekkes et beger;
du skal bli drukken og kle deg naken.
22 Din skyld er betalt, du Sions datter,
han vil ikke føre deg bort igjen.
Men din misgjerning straffer han, Edom,
dine synder avslører han.