Sion sørger
1Å, hvor ensom hun sitter,
        byen som før var så folkerik.
        Hun som var stor blant folkene,
        sitter nå som enke.
        Fyrstinnen blant landene
        må gjøre tvangsarbeid.
    2 Hun gråter sårt om natten,
        tårene renner på hennes kinn.
        Blant alle sine elskere
        har hun ingen som trøster.
        Alle vennene har sviktet
        og er blitt hennes fiender.
    3 Bort fra landet er Juda ført,
        ut av nød og tung trelldom.
        Nå bor hun blant folkene
        og finner ikke ro.
        Alle forfølgerne nådde henne igjen
        midt i trengslene.
    4 Veiene til Sion sørger,
        for det kommer ingen til høytidene.
        Alle portene i byen er øde,
        og prestene der må sukke.
        De unge pikene er bekymret,
        og selv har hun bitter sorg.
    5 Hennes motstandere har makten,
        fiendene kjenner seg trygge.
        Herren har latt henne lide
        fordi hennes synder var mange.
        Hennes barn måtte gå i fangenskap,
        de ble ført bort av fienden.
    6 Sions datter har mistet
        all den prakt hun hadde.
        Hennes stormenn ligner hjorter
        som ikke finner beite.
        Kraftløse gikk de av sted
        foran ham som drev dem.
    7 I sin nød og hjemløshet
        må Jerusalem minnes
        all den herlighet hun hadde
        helt fra gammel tid.
        Men folket falt for fiendehånd,
        hun hadde ingen til å hjelpe.
        Fiendene så på henne og lo
        fordi det var ute med henne.
    8 Jerusalem har syndet grovt,
        og derfor blir hun avskydd.
        Alle som æret henne,
        viser nå forakt,
        for de har sett henne naken.
        Selv må hun sukke og vende seg bort.
    9 Urenheten viser seg på hennes slep;
        hun hadde ikke tenkt det skulle ende slik.
        Ufattelig dypt har hun sunket,
        og ingen trøster henne.
        «Herre, se min nød,
        se hvordan fienden triumferer.»
    10 Fienden strakte hånden ut
        etter alle hennes skatter.
        Hun måtte se at hedninger
        kom inn i hennes helligdom,
        enda du hadde nektet dem
        å være med i din menighet.
    11 Hele hennes folk må sukke,
        de leter etter brød.
        De bytter sine skatter bort mot mat
        for å berge livet.
        «Se, Herre, og legg merke til
        hvor foraktet jeg er.»
    12 Å, alle dere som går forbi på veien,
        gi akt og se om det finnes en smerte
        lik den som har rammet meg,
        den som Herren har latt meg lide
        på sin brennende vredes dag.
    13 Herren sendte ild fra det høye,
        den gikk meg gjennom marg og ben.
        Han spente ut garn for mine føtter
        og støtte meg tilbake.
        Han har gjort meg ensom og forlatt,
        jeg lider hele dagen.
    14 Han voktet på mine synder,
        som var knyttet sammen i hans hånd.
        De lå som et åk på min nakke
        og har knekket min kraft.
        Herren har gitt meg i hendene på folk
        som jeg ikke kan stå meg imot.
    15 Herren har slått vrak på
        alle de helter som fantes hos meg.
        Han kalte sammen en flokk imot meg,
        han ville knuse mine unge menn.
        I vinpressen har Herren tråkket
        Juda, den unge jomfru.
    16 Dette er det jeg gråter for,
        tårene strømmer fra mine øyne.
        De som kunne trøste og gi meg livsmot,
        er langt borte fra meg.
        Det er ute med mine barn,
        fienden var for sterk.
    17 Sion strekker hendene ut,
        men det er ingen som trøster henne.
        Til strid mot Jakob har Herren mønstret
        alle hans fiender rundt omkring.
        Av dem er Jerusalem blitt avskydd
        som en uren kvinne.
    18 Herren har handlet rettferdig,
        for jeg har trosset hans bud.
        Hør på meg, alle folk,
        og se hvor smertelig jeg lider.
        Mine unge piker og gutter
        måtte gå i fangenskap.
    19 Jeg ropte på mine elskere,
        men de sviktet meg.
        Mine prester og mine eldste
        omkom her i byen,
        mens de lette etter mat
        for å berge livet.
    20 Herre, se, jeg er i nød,
        det gjærer i mitt indre.
        Hjertet vender seg i meg,
        fordi jeg var trassig og ulydig.
        Ute har sverdet drept mine barn,
        inne i huset rår døden.
    21 De hører at jeg sukker,
        og ingen trøster meg.
        Alle mine fiender hører om min ulykke
        og gleder seg over at du har voldt den.
        La den komme, den dagen du varslet,
        så det går dem like ille som meg.
    22 La all deres ondskap komme deg for øye!
        Gjør med dem som du gjorde med meg
        på grunn av alle mine synder.
        For mine sukk er mange,
        og mitt hjerte er sykt.

Neste kapittel >

Nå lager vi ny nettbibel

Nettbibelen blir ny høsten 2023. Vi ruller ut nye funksjoner fortløpende, og trenger din hjelp til å teste og gi tilbakemelding.

Test på beta.bibel.no

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Klagesangene

Nå lager vi ny nettbibel

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag