Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Klagesangene

1 2 3 4 5

Neste kapittel >

Sion sørger
1Å, hvor ensom hun sitter,
        byen som før var så folkerik.
        Hun som var stor blant folkene,
        sitter nå som enke.
        Fyrstinnen blant landene
        må gjøre tvangsarbeid.
   
 2 Hun gråter sårt om natten,
        tårene renner på hennes kinn.
        Blant alle sine elskere
        har hun ingen som trøster.
        Alle vennene har sviktet
        og er blitt hennes fiender.
   
 3 Bort fra landet er Juda ført,
        ut av nød og tung trelldom.
        Nå bor hun blant folkene
        og finner ikke ro.
        Alle forfølgerne nådde henne igjen
        midt i trengslene.
   
 4 Veiene til Sion sørger,
        for det kommer ingen til høytidene.
        Alle portene i byen er øde,
        og prestene der må sukke.
        De unge pikene er bekymret,
        og selv har hun bitter sorg.
   
 5 Hennes motstandere har makten,
        fiendene kjenner seg trygge.
        Herren har latt henne lide
        fordi hennes synder var mange.
        Hennes barn måtte gå i fangenskap,
        de ble ført bort av fienden.
   
 6 Sions datter har mistet
        all den prakt hun hadde.
        Hennes stormenn ligner hjorter
        som ikke finner beite.
        Kraftløse gikk de av sted
        foran ham som drev dem.
   
 7 I sin nød og hjemløshet
        må Jerusalem minnes
        all den herlighet hun hadde
        helt fra gammel tid.
        Men folket falt for fiendehånd,
        hun hadde ingen til å hjelpe.
        Fiendene så på henne og lo
        fordi det var ute med henne.
   
 8 Jerusalem har syndet grovt,
        og derfor blir hun avskydd.
        Alle som æret henne,
        viser nå forakt,
        for de har sett henne naken.
        Selv må hun sukke og vende seg bort.
   
 9 Urenheten viser seg på hennes slep;
        hun hadde ikke tenkt det skulle ende slik.
        Ufattelig dypt har hun sunket,
        og ingen trøster henne.
        «Herre, se min nød,
        se hvordan fienden triumferer.»
   
10 Fienden strakte hånden ut
        etter alle hennes skatter.
        Hun måtte se at hedninger
        kom inn i hennes helligdom,
        enda du hadde nektet dem
        å være med i din menighet.
   
11 Hele hennes folk må sukke,
        de leter etter brød.
        De bytter sine skatter bort mot mat
        for å berge livet.
        «Se, Herre, og legg merke til
        hvor foraktet jeg er.»
   
12 Å, alle dere som går forbi på veien,
        gi akt og se om det finnes en smerte
        lik den som har rammet meg,
        den som Herren har latt meg lide
        på sin brennende vredes dag.
   
13 Herren sendte ild fra det høye,
        den gikk meg gjennom marg og ben.
        Han spente ut garn for mine føtter
        og støtte meg tilbake.
        Han har gjort meg ensom og forlatt,
        jeg lider hele dagen.
   
14 Han voktet på mine synder,
        som var knyttet sammen i hans hånd.
        De lå som et åk på min nakke
        og har knekket min kraft.
        Herren har gitt meg i hendene på folk
        som jeg ikke kan stå meg imot.
   
15 Herren har slått vrak på
        alle de helter som fantes hos meg.
        Han kalte sammen en flokk imot meg,
        han ville knuse mine unge menn.
        I vinpressen har Herren tråkket
        Juda, den unge jomfru.
   
16 Dette er det jeg gråter for,
        tårene strømmer fra mine øyne.
        De som kunne trøste og gi meg livsmot,
        er langt borte fra meg.
        Det er ute med mine barn,
        fienden var for sterk.
   
17 Sion strekker hendene ut,
        men det er ingen som trøster henne.
        Til strid mot Jakob har Herren mønstret
        alle hans fiender rundt omkring.
        Av dem er Jerusalem blitt avskydd
        som en uren kvinne.
   
18 Herren har handlet rettferdig,
        for jeg har trosset hans bud.
        Hør på meg, alle folk,
        og se hvor smertelig jeg lider.
        Mine unge piker og gutter
        måtte gå i fangenskap.
   
19 Jeg ropte på mine elskere,
        men de sviktet meg.
        Mine prester og mine eldste
        omkom her i byen,
        mens de lette etter mat
        for å berge livet.
   
20 Herre, se, jeg er i nød,
        det gjærer i mitt indre.
        Hjertet vender seg i meg,
        fordi jeg var trassig og ulydig.
        Ute har sverdet drept mine barn,
        inne i huset rår døden.
   
21 De hører at jeg sukker,
        og ingen trøster meg.
        Alle mine fiender hører om min ulykke
        og gleder seg over at du har voldt den.
        La den komme, den dagen du varslet,
        så det går dem like ille som meg.
   
22 La all deres ondskap komme deg for øye!
        Gjør med dem som du gjorde med meg
        på grunn av alle mine synder.
        For mine sukk er mange,
        og mitt hjerte er sykt.
Neste kapittel >

29. november 2022

Dagens bibelord

Åpenbaringen 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. 4Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» 5Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Dagens bibelord

Openberringa 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. 3Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa: «Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hos dei. Han skal vera deira Gud. 4Han skal tørka kvar tåre frå auga deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som ein gong var, er borte.» 5Han som sit på trona, sa: «Sjå, eg gjer alle ting nye!» Og han sa: «Skriv det opp! For desse orda er pålitelege og sanne.»

Dagens bibelord

Johannes' openberring 21,1–5

Les i nettbibelen

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. ... Vis hele teksten

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. 3Ja mun gullen truvnnus alla jiena mii celkkii: “Geahča, Ipmila goahti olbmuid gaskkas! Son ássá sin gaskkas, ja sii šaddet su álbmogin. Ipmil ieš lea sin luhtte. 4Son sihkku sin čalmmiin juohke gatnjala. Jápmin ii leat šat, ii moraš, bárgun iige váivi. Buot mii lei ovdal, lea jávkan.” 5Son gii čohkká truvnnus, celkkii: “Geahča, mun dagan buot ođasin.” Son celkkii: “Čále, dát leat luohtehahtti ja duohta sánit.”