Straffen for folkets misnøye
1 Da satte hele forsamlingen i å rope høyt, og folket gråt hele natten. 2 Alle israelittene murret av misnøye mot Moses og Aron. «Bare vi hadde fått dø i Egypt!» ropte hele forsamlingen til dem. «Eller bare vi kunne dø her i ørkenen! 3 Hvorfor fører Herren oss til dette landet når vi må falle for sverd, og våre kvinner og barn blir et bytte for fienden? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?» 4 Og de sa til hverandre: «La oss velge en fører og dra tilbake til Egypt!»
5 Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele forsamlingen av israelitter. 6 Og Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som begge hadde vært med og speidet ut landet, flerret klærne sine 7 og sa til alle israelittene som var samlet: «Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er et meget godt land. 8 Så sant Herren har godvilje for oss, vil han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land som flyter med melk og honning. 9 Sett dere bare ikke opp mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er ikke mer enn en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem; men Herren er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!»
10 Hele forsamlingen truet med å steine dem. Men da viste Herrens herlighet seg i møteteltet for alle israelittene. 11 Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem? 12 Nå vil jeg slå dem med pest og drive dem bort. Og så vil jeg gjøre deg til et folk som er større og sterkere enn de.
13 Moses sa til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft førte dette folket ut av deres land, 14 og de har fortalt det til dem som bor i landet. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, ja, at du har vist deg for dem, Herre, ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. 15 Men hvis du nå lar dette folket dø, alle som én, da vil folkene som har hørt rykte om deg, si: 16 «Når Herren har slått dette folket ned i ørkenen, må det være fordi han ikke maktet å føre dem inn i det landet som han hadde lovt dem med ed.» 17 Herre, vis nå din store makt, du som har sagt: 18 «Herren er langmodig og rik på miskunn; han tilgir synd og skyld. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes misgjerninger ramme barna i tredje og fjerde ledd.» 19 Tilgi nå i din store miskunn den synden dette folket har gjort, likesom du har tilgitt dem hele veien hit fra Egypt.
20 Da sa Herren: Jeg tilgir dem på ditt ord. 21 Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: 22 De menn som har sett min herlighet, sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve mange ganger og vært ulydige mot meg, 23 sannelig, ingen av dem skal få se det landet jeg har lovt fedrene deres. Ingen som ringeakter meg, skal få se det! 24 Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor lar jeg ham komme inn i det landet han har vært i; og etterkommerne hans skal få det til eiendom. 25 Men i dalene der bor amalekittene og kanaaneerne. Derfor skal dere, når dere i morgen bryter opp og drar ut i ørkenen, ta veien som fører til Sivsjøen.
26 Siden talte Herren igjen til Moses og Aron: 27 Hvor lenge skal dette onde folket murre mot meg i misnøye? Jeg har hørt hvordan israelittene murrer mot meg. 28 Du skal si til dem: Så sant jeg lever, lyder ordet fra Herren: Jeg skal gjøre med dere slik dere selv har bedt meg om. 29 Her i ørkenen skal likene av dere bli liggende, alle dere som ble mønstret, hver mann fra tjueårsalderen og oppover som har murret mot meg. 30 Ingen av dere får komme inn i det landet som jeg lovte at dere skulle få bo i, ingen uten Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun. 31 Og barna som dere mente ville bli et bytte for fienden, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet. 32 Men likene av dere skal ligge her i ørkenen. 33 Og barna deres skal streife omkring her i førti år. De skal lide fordi dere var utro, helt til likene deres blir borte i ørkenen. 34 Likesom dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne misgjerninger, ett år for hver dag. Slik skal dere få merke hva det vil si å sette seg opp imot meg. 35 Jeg, Herren, har sagt at slik vil jeg gjøre med hele dette onde folket som har sammensverget seg mot meg. De skal omkomme her i ørkenen; her skal de dø.
36 Da de mennene som Moses hadde sendt for å speide ut landet, vendte tilbake, satte de hele folket opp imot ham ved å gi nedslående meldinger om landet. 37 De mennene som hadde vært med på dette, døde av pest etter Herrens vilje. 38 De eneste som ble i live av dem som drog av sted for å speide ut landet, var Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne.
39 Da Moses fortalte dette til israelittene, ble hele folket grepet av dyp sorg. 40 Neste morgen stod de tidlig opp og gikk oppover mot høydedraget. «Kom,» sa de, «så går vi opp til det stedet Herren har talt om. For vi har syndet.» 41 Men Moses sa: «Hvorfor vil dere gjøre imot Herrens ord? Dette kommer ikke til å lykkes. 42 Gå ikke dit, for Herren er ikke midt iblant dere. Dere blir bare slått av fiendene. 43 For der møter dere amalekittene og kanaaneerne, og da faller dere for sverd, fordi dere vendte dere bort fra Herren, så han ikke lenger er med dere.»
44 Likevel var de så dumdristige at de gikk oppover mot høydedraget. Men verken Herrens paktkiste eller Moses forlot leiren. 45 Da kom amalekittene og kanaaneerne som bodde oppe i fjell-landet, ned og slo israelittene. De forfulgte dem helt til Horma.