Straffen for folkets misnøye
1 Da brøt menigheten ut i høye rop, og folket gråt den natten. 2 Alle israelittene klaget til Moses og Aron. Hele menigheten ropte til dem: «Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen. Bare vi hadde fått dø! 3 Hvorfor fører Herren oss til dette landet så vi må falle for sverd og kvinnene og småbarna våre bli krigsbytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?» 4 Og de sa til hverandre: «Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!»
5 Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet. 6 Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som begge hadde vært med og utforsket landet, flerret klærne sine 7 og sa til hele Israels menighet: «Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et svært godt og innbydende land. 8 Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning. 9 Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet, de er bare en brødbit for oss. Deres skygge har vendt seg bort fra dem, men Herren er med oss. Vær ikke redde for dem!»
10 Men hele menigheten ropte at de skulle steines. Da viste Herrens herlighet seg for alle israelittene ved telthelligdommen. 11 Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem? 12 La meg slå dem med pest og drive dem bort! Så vil jeg gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn de.
13 Moses sa til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft førte folket opp fra landet deres, 14 og de har fortalt det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du viser deg for dem øye mot øye, Herre, når din sky står over dem, og at du går foran dem i en skysøyle om dagen og i en ildsøyle om natten. 15 Lar du dette folket dø, alle som en, da kommer folkene som har hørt ryktet om deg, til å si: 16 « Herren maktet ikke å føre dette folket inn i landet som han med ed hadde lovet dem, så han slaktet dem ned i ørkenen.» 17 Men nå, Herre, vis din store makt, slik du har sagt det: 18 « Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir skyld og lovbrudd, men lar ikke den skyldige slippe straff. Han straffer barna i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd.» 19 Tilgi i din store trofasthet den synden dette folket har gjort, slik du har tilgitt dette folket helt fra Egypt og til nå.
20 Da sa Herren: Jeg tilgir dem, slik du ber om. 21 Men så sant jeg lever, så sant Herrens herlighet fyller hele jorden: 22 Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, 23 sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen som forakter meg, skal se det! 24 Men Kaleb, min tjener, har en annen ånd i seg, og han har fulgt meg trofast. Derfor vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og etterkommerne hans skal få innta det. 25 Men i dalene bor amalekittene og kanaaneerne. I morgen må dere snu og dra ut i ørkenen, langs veien mot Sivsjøen.
26 Herren sa til Moses og Aron: 27 Hvor lenge skal denne onde menigheten klage til meg? Jeg har hørt hvordan israelittene klager over meg. 28 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har ropt meg i øret, slik skal jeg gjøre med dere. 29 I denne ørkenen skal likene deres bli liggende, alle dere som ble mønstret i manntallet, alle fra tjue år og oppover som har klaget over meg. 30 Ingen av dere skal komme inn i landet som jeg med løftet hånd sverget at dere skulle få bo i – ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31 Men småbarna deres, som dere mente ville bli fiendens bytte, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne landet som dere vraket. 32 Men likene av dere skal bli liggende her i ørkenen. 33 Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år. De skal lide for deres utroskap til den siste av dere ender som lik i ørkenen. 34 Slik dere utforsket landet i førti dager, skal dere bære skylden deres i førti år, et år for hver dag. Dere skal få kjenne min uvilje. 35 Jeg, Herren, har sagt at slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har sverget seg sammen mot meg. I denne ørkenen skal de ende sine dager, her skal de dø.
36 De mennene som Moses hadde sendt for å utforske landet, vendte tilbake og satte hele menigheten opp mot ham ved å spre dårlig rykte om landet, 37 og disse mennene som satte ut onde rykter om landet, døde av pest for Herrens ansikt. 38 Av de mennene som dro for å utforske landet, overlevde bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn.
39 Da Moses sa dette til alle israelittene, ble folket grepet av dyp sorg. 40 Neste morgen sto de tidlig opp og gikk oppover mot høydedraget. «Kom», sa de, «så går vi opp til det stedet Herren har talt om. For vi har syndet.» 41 Men Moses sa: «Hvorfor vil dere trosse Herrens ord? Dette kommer ikke til å lykkes. 42 Gå ikke opp dit, for Herren er ikke midt iblant dere. Dere vil bare bli slått av fienden. 43 For der møter dere amalekittene og kanaaneerne, og da faller dere for sverd! Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil han ikke være med dere.»
44 Likevel var de trassige og gikk oppover mot høydedraget. Men verken Herrens paktkiste eller Moses forlot leiren. 45 Da kom de ned, både amalekittene og kanaaneerne som bodde på dette fjellet. De slo israelittene og forfulgte dem helt til Horma.