1 Hvorfor er du så langt borte, Herre,
hvorfor skjuler du deg i trengselstider?
2 De gudløse jager i sitt hovmod en stakkar,
men fanges selv ved de knep de fant på.
3 Den gudløse skryter av sin grådige lyst,
den griske forbanner og ringeakter Herren.
4 Den gudløse sier med hovmodig mine:
«Han krever meg ikke til regnskap!
Det er ingen Gud.» Slik tenker han alltid.
5 Han har lykken med seg i alt han gjør;
dine dommer er altfor høye for ham.
Han blåser av alle sine motstandere.
6 Han sier med seg selv: «Jeg skal ikke rokkes,
og aldri skal jeg lide nød.»
7 Hans munn er full av forbannelse,
full av svik og vold;
han har urett og ondskap på tungen.
8 Han ligger på lur ved gårdene
og dreper i hemmelighet skyldfrie folk.
Han speider etter sitt vergeløse offer;
9 han ligger på lur som løven i krattet
og vil gripe stakkaren fra sitt bakhold,
fange ham og ta ham i garnet.
10 Han dukker seg ned og krøker seg sammen,
den vergeløse faller for hans overmakt.
11 «Gud glemmer,» sier han med seg selv,
«han skjuler sitt ansikt og ser aldri.»
12 Herre, reis deg! Gud, løft din hånd,
glem ikke de hjelpeløse!
13 Hvorfor skal de gudløse ringeakte Gud
og si med seg selv:
«Du krever ikke til regnskap?»
14 Du ser jo både møye og sorg,
du ser det alt og tar det i din hånd.
Den vergeløse kan overgi seg til deg,
for du er den farløses hjelper.
15 Bryt makten til den som er gudløs og ond,
krev ham til regnskap for hans ondskap,
så den ikke finnes mer.
16 Herren er konge for evig og alltid,
fremmede folk skal ryddes ut av hans land.
17 Herre, du hører hva de hjelpeløse ønsker,
du vender øret til og gir dem mot.
18 De farløse og undertrykte
hjelper du til deres rett.
Menneskene som er av jorden,
skal ikke lenger volde skrekk.