Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Herren vil bygge Sion opp igjen
102Bønn til bruk for en lidende, når han er kraftløs og klager sin nød for Herren.
   
 2 Herre, hør min bønn,
        la mitt rop nå fram til deg!
   
 3 Skjul ikke ditt ansikt for meg
        den dagen jeg er i nød!
        Vend ditt øre til meg,
        skynd deg og svar når jeg roper!
   
 4 For mine dager svinner som røk,
        mine lemmer brenner som ild.
   
 5 Mitt hjerte er slått og visnet som gress,
        for jeg har glemt å spise mitt brød.
   
 6 Jeg sukker og stønner,
        jeg er bare skinn og ben.
   
 7 Jeg ligner pelikanen i ødemarken,
        er blitt som uglen på øde steder.
   
 8 Jeg ligger våken,
        jeg er som en enslig fugl på taket.
   
 9 Mine fiender håner meg hele dagen;
        de som gjør narr av meg,
        bruker mitt navn til å forbanne.
   
10 Jeg må spise aske som brød,
        jeg blander min drikk med tårer,
   
11 fordi du er vred og harm på meg;
        du har jo grepet meg og slengt meg bort.
   
12 Min dag heller,
        skyggen blir lang,
        jeg visner bort som gress.
   
13 Men du, Herre, troner til evig tid,
        ditt minne varer fra slekt til slekt.
   
14 Du vil reise deg
        og være barmhjertig mot Sion;
        for nå er timen kommet,
        tiden da du vil vise din nåde.
   
15 Dine tjenere elsker steinene på Sion
        og ynkes over grushaugene.
   
16 Folkeslag skal frykte Herrens navn,
        alle jordens konger din herlighet.
   
17 For Herren vil bygge Sion opp igjen
        og vise seg i sin herlighet.
   
18 Han hører på de elendiges bønn
        og ringeakter dem ikke.
   
19 Dette er skrevet for kommende slekter,
        et nyskapt folk skal prise Herren.
   
20 For Herren ser ned fra sin hellige høysal,
        fra himmelen skuer han ned på jorden.
   
21 Han vil lytte til fangenes sukk
        og løslate dem som er viet til døden.
   
22 Så skal Herrens navn forkynnes på Sion,
        hans lov og pris i Jerusalem,
   
23 når folkeslag og kongeriker
        samler seg for å tjene Herren.
   
24 Han har svekket min kraft på veien
        og forkortet mine dager.
   
25 Jeg ber: Min Gud, ta meg ikke bort
        midt i min levetid!
        Fra slekt til slekt er dine år.
   
26 Du grunnla jorden i gammel tid,
        himmelen er et verk av dine hender.
   
27 De skal gå til grunne, men du forblir.
        De skal alle eldes som en kledning,
        du skifter dem ut som klær.
        De skiftes ut,
   
28 men du er den samme,
        dine år tar aldri slutt.
   
29 Dine tjeneres barn får bo i fred,
        deres ætt skal bestå for ditt åsyn.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.