Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Folkets syndsbekjennelse
106Halleluja!
        Pris Herren, for han er god,
        hans miskunn varer til evig tid!
   
 2 Hvem kan regne opp Herrens storverk
        og prise ham for alt han har gjort?
   
 3 Salige er de som gir akt på Guds vilje
        og alltid gjør det som er rett.
   
 4 Herre, kom meg i hu og la meg få kjenne
        den godhet du viser ditt folk.
        Kom til meg med din frelse,
   
 5 så jeg kan se dine utvalgtes lykke,
        glede meg med ditt glade folk
        og prise meg lykkelig sammen med dine.
   
 6 Vi har syndet med våre fedre,
        vi har gjort ille og levd ugudelig.
   
 7 Da våre fedre var i Egypt,
        gav de ikke akt på dine under.
        De tenkte ikke på alle dine velgjerninger,
        ved Sivsjøen viste de trass mot deg.
   
 8 Men han frelste dem for sitt navns skyld,
        for han ville vise sin veldige kraft.
   
 9 Han truet Sivsjøen, og den ble tørr;
        gjennom havdypet førte han dem som på steppen.
   
10 Han frelste dem fra uvenners vold
        og fridde dem ut av fiendehånd.
   
11 Vannet dekket deres motstandere,
        ikke én av dem ble tilbake.
   
12 Da trodde de på hans ord
        og sang en lovsang til hans pris.
   
13 Men de glemte snart hans verk
        og ventet ikke på råd fra ham.
   
14 De ble fylt av begjær i ødemarken
        og satte Gud på prøve i ørkenen.
   
15 Da lot han dem få det de krevde,
        men gav dem avsmak på maten.
   
16 De ble harme på Moses i leiren
        og på Aron, som var vigslet til Herren.
   
17 Da åpnet jorden seg, slukte Datan
        og skjulte Abirams flokk.
   
18 Det brøt ut ild i flokken deres,
        og flammen fortærte de onde menn.
   
19 Ved Horeb laget de en kalv
        og tilbad det støpte bildet.
   
20 De byttet sin ære bort mot et bilde
        av en okse som eter gress.
   
21 De glemte Gud, sin frelser,
        som gjorde storverk i Egypt,
   
22 undergjerninger i hamittenes land
        og skremmende ting ved Sivsjøen.
   
23 Han sa at han ville utrydde dem,
        men Moses, den mannen han hadde utvalgt,
        la seg imellom for å hindre
        at Gud i sin harme gjorde ende på dem.
   
24 De ringeaktet det fagre landet
        og trodde ikke på hans ord.
   
25 De murret av misnøye i sine telt
        og hørte ikke på Herrens røst.
   
26 Da løftet han hånden imot dem
        for å slå dem ned i ødemarken,
   
27 spre deres ætt blant andre folk
        og strø dem ut i landene.
   
28 De sluttet seg til Ba’al-Peor
        og spiste av ofrene for de døde.
   
29 De krenket Gud med sin atferd,
        og pest brøt ut iblant dem.
   
30 Da stod Pinhas fram og felte dom,
        og dermed stanset pesten.
   
31 Derfor ble han regnet som rettferdig
        fra slekt til slekt i alle tider.
   
32 De vakte Guds harme ved Meriba-kilden;
        for deres skyld gikk det Moses ille.
   
33 De gjorde ham bitter i sinn,
        så han talte uoverlagte ord.
   
34 De utryddet ikke folkene i landet,
        som Herren hadde befalt dem,
   
35 men blandet seg med andre folk
        og lærte å gjøre som de.
   
36 De dyrket deres avgudsbilder,
        og de ble en snare for dem.
   
37 De ofret sine sønner og døtre
        til de onde ånder.
   
38 De drepte uskyldige barn.
        Blodet av sine sønner og døtre
        ofret de til Kanaans gudebilder,
        så landet ble vanhelliget av blodet.
   
39 De ble urene ved sine gjerninger,
        ved sin atferd var de utro mot Gud.
   
40 Da ble Herren brennende harm på sitt folk,
        han fikk avsky for dem som hørte ham til.
   
41 Han overgav dem til andre folk,
        de som hatet dem, ble deres herrer.
   
42 Fiendene plaget dem hardt,
        under deres hånd ble de tvunget i kne.
   
43 Mange ganger reddet han dem;
        enda la de planer i trass
        og sank dypt i synd.
   
44 Men Herren hørte deres rop
        og så til dem i nøden.
   
45 Han kom i hu sin pakt med dem
        og skånte dem i sin store miskunn.
   
46 Så lot han dem møte barmhjertighet
        hos alle som tok dem til fange.
   
47 Frels oss, Herre, vår Gud,
        før oss sammen fra folkeslagene,
        så vi kan prise ditt hellige navn
        og sette vår ære i å lovsynge deg.
   
48 Lovet være Herren, Israels Gud,
        fra evighet til evighet!
        Og hele folket skal si: Amen!
        Halleluja!
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.