Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Herrens hjelp i nøden 107Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid! 2 Så skal de si, de som Herren forløste, de som han løste ut av nøden 3 og førte sammen fra andre land, fra øst og vest, fra nord og sør. 4 Noen fór vill i ørken og på steppe; de fant ikke vei til en by de kunne bo i. 5 De var sultne og tørste og hadde ikke kraft i sin sjel. 6 Da ropte de i sin nød til Herren, og han berget dem ut av trengslene. 7 Han førte dem på den rette vei, så de kom til en by de kunne bo i. 8 De skal takke Herren for hans miskunn, at han gjør under for menneskene, 9 at han slokker deres brennende tørst og metter de sultne med det som godt er. 10 Noen satt i stummende mørke, hjelpeløse, lenket i jern, 11 fordi de hadde stått Guds ord imot og foraktet Den Høyestes råd. 12 Deres hjerter var tynget av møye; de snublet, og det var ingen som hjalp. 13 Da ropte de i sin nød til Herren, og han frelste dem ut av trengslene. 14 Han førte dem ut av stummende mørke og slet deres lenker i stykker. 15 De skal takke Herren for hans miskunn, at han gjør under for menneskene, 16 at han sprenger bronseporter og slår bommer av jern i stykker. 17 Noen ble dårer ved sin syndige ferd, de fikk lide for sine misgjerninger. 18 All slags mat fikk de avsky for, de kom like til dødens porter. 19 Da ropte de i sin nød til Herren, og han frelste dem ut av trengslene. 20 Han sendte sitt ord og leget dem og fridde dem fra graven. 21 De skal takke Herren for hans miskunn, at han gjør under for menneskene. 22 De skal bære fram takkoffer, og fortelle med fryd om hans gjerninger. 23 Noen drog ut på havet med skip, drev handel på store hav. 24 De fikk se Herrens gjerninger, hans underverk ute på dypet. 25 Han bød, og det blåste opp til uvær, havets bølger gikk høye. 26 De steg mot himmelen, sank i dypet, så folk mistet motet i nøden. 27 De tumlet og ravet som drukne, var helt fra sans og samling. 28 Da ropte de i sin nød til Herren, og han førte dem ut av trengslene. 29 Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til ro. 30 Glade ble de da det stilnet; han førte dem til den havn de ønsket. 31 De skal takke Herren for hans miskunn, at han gjør under for menneskene. 32 De skal lovsynge ham i folkets forsamling og prise ham i kretsen av de eldste. 33 Han gjorde elver til ødemark, vannrike kilder til tørstende land 34 og fruktbar jord til saltholdig ørken; for de som bodde der, var onde. 35 Han gjorde ødemark til sivgrodd tjern og det tørre land til kildevell. 36 Der lot han de sultende slå seg ned, de fikk grunnlegge en by å bo i. 37 De sådde åkrene til, plantet vintrær og høstet frukten og grøden. 38 Han velsignet folket; det ble tallrikt, og han lot det ikke mangle fe. 39 Men siden minket de i tall; de ble bøyd og tynget av ulykke og sorg. 40 Han øste ringeakt ut over stormenn, og lot dem gå vill i veiløst øde, 41 men løftet de fattige opp av armod og gjorde deres slekter til en tallrik flokk. 42 De oppriktige ser det, og gleder seg, men all ondskap må lukke sin munn. 43 Den som er vis, skal merke seg dette og akte på Herrens velgjerninger. |
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!