Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Kongens takk og lovsang
18Til korlederen. Av David, Herrens tjener, som kvad denne sangen for Herren, da han hadde fridd ham fra alle hans fiender og fra Saul.  2 Han sa:
        Herre, min styrke, deg har jeg kjær.
   
 3 Herren er mitt berg og min borg, min befrier,
        min Gud, mitt fjell som jeg tar min tilflukt til,
        mitt skjold, mitt frelseshorn og mitt vern.
   
 4 Jeg kaller på Herren, han som lovsynges,
        og jeg blir frelst fra mine fiender.
   
 5 Dødens lenker sluttet seg om meg,
        undergangsstrømmene skremte meg.
   
 6 Dødsrikets bånd snørte seg om meg,
        dødens snarer lå i min vei.
   
 7 Da kalte jeg på Herren i min nød
        og ropte til min Gud.
        Han hørte min røst fra sitt tempel,
        til hans øre nådde mitt rop.
   
 8 Da skalv og skaket jorden,
        fjellenes grunnvoller ristet,
        de skalv fordi han var harm.
   
 9 Røk steg opp fra hans nese,
        fortærende ild fra hans munn;
        gnister og glør fór ut av ham.
   
10 Han senket himmelen og steg ned
        med svarte skyer under sine føtter.
   
11 Båret av kjeruber fløy han,
        fór fram på vindens vinger.
   
12 Han gjorde mørket til sitt skjul,
        og rundt seg hadde han som et telt
        svarte, regntunge skyer.
   
13 Fra stråleglansen foran ham
        brøt hagl og glødende kull
        fram gjennom skyene.
   
14 Herren tordnet i himmelen,
        Den Høyeste lot røsten lyde
        – gjennom hagl og glødende kull.
   
15 Han skjøt sine piler og spredte mine fiender,
        med lyn i mengde skremte han dem.
   
16 Havbunnens renner kom til syne,
        jordens grunnvoller viste seg
        da du truet, Herre,
        ja, pustet og fnyste av vrede.
   
17 Han rakte hånden ut fra det høye og grep meg,
        drog meg opp av det dype vann.
   
18 Han berget meg fra min mektige fiende,
        fra motstandere som var for sterke for meg.
   
19 De gikk imot meg på ulykkesdagen,
        men Herren var en støtte for meg.
   
20 Han førte meg ut i åpent land
        og fridde meg ut, for han har meg kjær.
   
21 Herren gjorde vel mot meg for min rettferd,
        han lønnet meg, fordi mine hender var rene.
   
22 For jeg hadde holdt meg til Herrens veier
        og ikke falt fra min Gud i ondskap.
   
23 Alle hans lover hadde jeg for øye
        og støtte ikke fra meg hans bud.
   
24 For ham var jeg hel i min ferd
        og voktet meg vel for å synde.
   
25 Herren lønnet meg for min rettferd,
        da han så at mine hender var rene.
   
26 Du er trofast mot den som er tro,
        helhjertet mot hver helhjertet mann.
   
27 Du viser deg ren mot den rene,
        men vrang mot den svikefulle.
   
28 For du frelser de hjelpeløse,
        men ydmyker dem som har stolte øyne.
   
29 Ja, du lar min lampe skinne, Herre,
        min Gud lyser opp i mitt mørke.
   
30 Med deg kan jeg storme mot en krigerflokk,
        med Guds hjelp kan jeg springe over murer.
   
31 Guds vei er fullkommen,
        Herrens ord er rent.
        Han er et skjold for alle
        som tar sin tilflukt til ham.
   
32 For hvem er Gud foruten Herren,
        og hvem er en klippe om ikke vår Gud?
   
33 Gud utruster meg med styrke
        og gjør min ferd uklanderlig.
   
34 Han gir meg føtter som en hind
        og lar meg stå på høydene.
   
35 Han lærer mine hender opp til strid,
        mine armer til å spenne bronsebuen.
   
36 Du gir meg din frelse til skjold
        og støtter meg med din høyre hånd.
        Du bøyer deg ned og gjør meg stor.
   
37 Du åpner vei for mine skritt,
        og mine ankler vakler ikke.
   
38 Jeg jager mine fiender, tar dem igjen,
        og snur ikke før jeg har gjort ende på dem.
   
39 Jeg knuser dem, så de ikke kan reise seg,
        men ligger under mine føtter.
   
40 Du ruster meg med styrke til striden
        og tvinger mine motstandere i kne.
   
41 Du slår mine fiender på flukt,
        jeg utrydder dem som hater meg.
   
42 De roper, men det er ingen som berger,
        de roper til Herren, han svarer dem ikke.
   
43 Jeg knuser dem som støv for vinden
        og kaster dem ut som avfall i gaten.
   
44 Du berget meg fra folk som lå i strid,
        og satte meg til høvding over folkeslag.
        Folk jeg ikke kjente, må tjene meg,
   
45 de adlyder bare de hører om meg.
        Fremmede kryper for meg,
   
46 ja, de fremmede er utmattet,
        de kommer skjelvende ut fra sine borger.
   
47 Herren lever! Min klippe være lovet!
        Opphøyet være Gud, min frelser.
   
48 Det er Gud som lar meg få hevn,
        han legger folkeslag under meg.
   
49 Han frir meg fra mine fiender,
        ja, løfter meg høyt over motstanderne
        og berger meg fra voldsmenn.
   
50 Derfor vil jeg prise deg blant folkene, Herre,
        og lovsynge ditt navn.
   
51 Han gir sin konge store seirer,
        han viser troskap mot sin salvede,
        mot David og hans ætt til evig tid.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.