Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Min Gud, min Gud,
22Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En Davids-salme.
   
 2 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
        Hvorfor er du så langt borte fra meg?
        Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?
   
 3 Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke,
        og om natten, men jeg får ikke ro.
   
 4 Men du er hellig,
        du som troner over Israels lovsanger.
   
 5 Til deg satte fedrene sin lit,
        de stolte på deg, og du fridde dem ut.
   
 6 De ropte til deg og ble berget,
        de stolte på deg og ble ikke skuffet.
   
 7 Men jeg er en makk og ikke en mann,
        spottet av mennesker, foraktet av folk.
   
 8 Alle som ser meg, håner meg,
        vrenger munnen og rister på hodet:
   
 9 «Han har overgitt sin sak til Herren.
        Nå får han utfri og berge ham,
        for han har ham jo så kjær!»
   
10 Ja, du drog meg fram av mors liv
        og la meg trygt ved hennes bryst.
   
11 Fra fødselen av ble jeg overlatt til deg,
        fra mors liv har du vært min Gud.
   
12 Så gå ikke fra meg, for nøden er nær,
        og det er ingen som hjelper.
   
13 Sterke okser omringer meg,
        Basan-stuter flokker seg rundt meg.
   
14 De sperrer opp gapet imot meg
        som rovgriske, brølende løver.
   
15 Min kraft er uttømt som vann,
        alle mine ben har løsnet.
        Mitt hjerte er blitt som voks,
        det har smeltet i mitt bryst.
   
16 Min strupe er tørr som et potteskår,
        og tungen klistrer seg til ganen.
        Du legger meg i dødens støv.
   
17 Ja, hunder samler seg omkring meg,
        en flokk av voldsmenn omringer meg;
        de gjennomborer mine hender og føtter.
   
18 Hvert ben i min kropp kan jeg telle,
        folk stirrer på meg med skadefryd.
   
19 De deler mine klær mellom seg
        og kaster lodd om min kappe.
   
20 Men, Herre, vær ikke langt ifra meg,
        skynd deg å hjelpe meg, du min styrke!
   
21 Redd mitt liv fra sverdet,
        det beste jeg har, fra hundenes vold!
   
22 Frels meg fra løvens gap
        og fra villoksens horn!
        Du bønnhører meg.
   
23 Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre,
        lovsynge deg i menigheten:
   
24 «Pris Herren, dere som frykter ham,
        all Jakobs ætt, gi ham ære!
        Ja, skjelv for ham, hele Israels ætt!
   
25 For han har ikke ringeaktet en stakkar
        eller vendt seg fra ham når han var i nød.
        Han skjulte ikke sitt ansikt for ham,
        men hørte da han ropte til ham.»
   
26 I den store forsamling
        kommer min lovsang fra deg.
        Jeg vil oppfylle mine løfter
        blant dem som frykter deg.
   
27 De hjelpeløse skal spise seg mette,
        de som søker Herren, skal prise ham.
        Måtte deres hjerter alltid leve!
   
28 I alle land skal de minnes dette
        og vende om til Herren;
        ja, alle folk og ætter
        skal bøye seg og tilbe ham.
   
29 For kongeveldet hører Herren til,
        han rår over folkeslagene.
   
30 Ja, alle de mektige på jorden
        skal bøye seg og tilbe ham;
        alle de som fór ned i støvet,
        skal bøye kne for ham.
        Jeg vil leve for Herren,
   
31 min ætt skal tjene ham
        og vitne om ham for kommende slekter.
   
32 Til nye ættledd skal de fortelle
        at han grep inn til frelse.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.