Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
1 Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En Davids-salme.
2 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte fra meg?
Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?
3 Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke,
og om natten, men jeg får ikke ro.
4 Men du er hellig,
du som troner over Israels lovsanger.
5 Til deg satte fedrene sin lit,
de stolte på deg, og du fridde dem ut.
6 De ropte til deg og ble berget,
de stolte på deg og ble ikke skuffet.
7 Men jeg er en makk og ikke en mann,
spottet av mennesker, foraktet av folk.
8 Alle som ser meg, håner meg,
vrenger munnen og rister på hodet:
9 «Han har overgitt sin sak til Herren.
Nå får han utfri og berge ham,
for han har ham jo så kjær!»
10 Ja, du drog meg fram av mors liv
og la meg trygt ved hennes bryst.
11 Fra fødselen av ble jeg overlatt til deg,
fra mors liv har du vært min Gud.
12 Så gå ikke fra meg, for nøden er nær,
og det er ingen som hjelper.
13 Sterke okser omringer meg,
Basan-stuter flokker seg rundt meg.
14 De sperrer opp gapet imot meg
som rovgriske, brølende løver.
15 Min kraft er uttømt som vann,
alle mine ben har løsnet.
Mitt hjerte er blitt som voks,
det har smeltet i mitt bryst.
16 Min strupe er tørr som et potteskår,
og tungen klistrer seg til ganen.
Du legger meg i dødens støv.
17 Ja, hunder samler seg omkring meg,
en flokk av voldsmenn omringer meg;
de gjennomborer mine hender og føtter.
18 Hvert ben i min kropp kan jeg telle,
folk stirrer på meg med skadefryd.
19 De deler mine klær mellom seg
og kaster lodd om min kappe.
20 Men, Herre, vær ikke langt ifra meg,
skynd deg å hjelpe meg, du min styrke!
21 Redd mitt liv fra sverdet,
det beste jeg har, fra hundenes vold!
22 Frels meg fra løvens gap
og fra villoksens horn!
Du bønnhører meg.
23 Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre,
lovsynge deg i menigheten:
24 «Pris Herren, dere som frykter ham,
all Jakobs ætt, gi ham ære!
Ja, skjelv for ham, hele Israels ætt!
25 For han har ikke ringeaktet en stakkar
eller vendt seg fra ham når han var i nød.
Han skjulte ikke sitt ansikt for ham,
men hørte da han ropte til ham.»
26 I den store forsamling
kommer min lovsang fra deg.
Jeg vil oppfylle mine løfter
blant dem som frykter deg.
27 De hjelpeløse skal spise seg mette,
de som søker Herren, skal prise ham.
Måtte deres hjerter alltid leve!
28 I alle land skal de minnes dette
og vende om til Herren;
ja, alle folk og ætter
skal bøye seg og tilbe ham.
29 For kongeveldet hører Herren til,
han rår over folkeslagene.
30 Ja, alle de mektige på jorden
skal bøye seg og tilbe ham;
alle de som fór ned i støvet,
skal bøye kne for ham.
Jeg vil leve for Herren,
31 min ætt skal tjene ham
og vitne om ham for kommende slekter.
32 Til nye ættledd skal de fortelle
at han grep inn til frelse.