Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >
31Til korlederen. En salme av David.
          
   
 2 Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
          la meg aldri bli til skamme!
          Fri meg ut i din rettferdighet!
          
   
 3 Vend øret til meg,
          skynd deg og redd meg!
          Vær meg et vern, en klippe,
          en borg til frelse.
          
   
 4 Du er mitt berg og min borg,
          for ditt navns skyld fører og leder du meg.
          
   
 5 Fri meg fra garnet de har spent ut for meg!
          For du er min tilflukt.
          
   
 6 I dine hender overgir jeg min ånd,
          du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.
          
   
 7 Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet.
          Selv stoler jeg på Herren.
          
   
 8 Jeg vil juble av glede over din godhet,
          for du har sett min nød,
          du kjenner min trengsel.
          
   
 9 Du ga meg ikke over i fiendens hånd,
          men førte meg ut i åpent land.
          
   
10 Vær meg nådig, Herre,
          for jeg er i nød.
          Øyet sløves av bitter sorg,
          pust og kropp svinner bort.
          
   
11 Livet mitt ender i sorg,
          årene mine i klage.
          Min styrke svikter
          på grunn av min skyld,
          og knoklene mine svinner.
          
   
12 Jeg blir til spott for fienden,
          til hån for naboene,
          en redsel for dem som kjenner meg,
          de som ser meg på gaten, viker unna.
          
   
13 Som en død er jeg glemt av mennesker,
          lik et kar som er kastet bort.
          
   
14 For jeg hører mange som hvisker
          – å, redsel på alle kanter! –
          når de samler seg mot meg
          og legger planer om å ta mitt liv.
          
   
15 Men jeg setter min lit til deg, Herre,
          jeg sier: «Du er min Gud.»
          
   
16 Mine tider er i din hånd,
          fri meg fra fiender som jager meg!
          
   
17 La ditt ansikt lyse over din tjener,
          frels meg i din miskunn!
          
   
18 Herre, la meg ikke bli til skamme,
          for jeg roper til deg.
        
          La de urettferdige bli stående med skam
          og gå tause til dødsriket!
          
   
19 La lepper som lyver, bli stumme,
          de som taler frekt mot den rettferdige
          med hovmod og forakt.
          
   
20 Hvor stor din godhet er,
          som du har spart til dem som frykter deg!
          Rett foran mennesker har du vist din godhet
          mot den som søker tilflukt hos deg.
          
   
21 Hos deg finner de ly
          mot menneskers overgrep.
          Du verner dem i din hytte
          mot anklagende tunger.
          
   
22 Velsignet er Herren som gjør under!
          Han viste meg miskunn i en beleiret by.
          
   
23 Jeg sa i min angst:
          «Jeg er støtt bort fra dine øyne.»
          Men du hørte min bønn
          da jeg ropte til deg.
          
   
24 Elsk Herren, alle hans fromme!
           Herren verner de trofaste,
          men den hovmodige gir han igjen i fullt mål.
          
   
25 Vær modige og sterke,
          alle dere som venter på Herren!
< Forrige kapittelNeste kapittel >

26. september 2022

Dagens bibelord

2. Krønikebok 9,1–8

Les i nettbibelen

... Vis hele teksten

1Då dronninga av Saba fekk høyra om Salomo, kom ho og ville prøva han med gåter. Ho kom til Jerusalem med eit stort følgje og med kamelar som bar balsamoljar, mengder av gull og edelsteinar. Ho steig fram for Salomo og tala med han om alt som låg henne på hjartet. 2Og Salomo gav henne svar på alt det ho spurde om. Det fanst ikkje noko som var løynt for kongen så han ikkje kunne gje henne svar. 3Då dronninga av Saba fekk sjå visdomen til Salomo, huset han hadde bygd, 4rettene på bordet hans, hoffmennene der dei sat, tenarane som varta opp, og kleda deira, munnskjenkane og kleda deira, og prosesjonen når han gjekk opp til Herrens hus, mista ho heilt pusten. 5Ho sa til kongen: «Så var det då sant, det eg høyrde heime i landet mitt om deg og visdomen din! 6Eg trudde ikkje det dei fortalde, før eg kom og fekk sjå det med eigne auge. Men no ser eg at dei ikkje eingong har fortalt meg halvparten om den store visdomen din. Du overgår alt eg har høyrt. 7Lukkelege er mennene dine, og lukkelege er desse tenarane, som alltid får stå hos deg og høyra visdomen din! 8Velsigna vere Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han sette deg på sin kongsstol som konge for Herren din Gud. Fordi din Gud har Israel kjært og vil halda folket oppe til evig tid, har han sett deg til konge over dei, så du skal fremja rett og rettferd.»