Menneskets storhet forgår
1 Til korlederen. Av Korah-sangerne. En salme.
2 Hør dette, alle folkeslag,
lytt, alle som bor i verden,
3 både høy og lav, rik og fattig! 4 Min munn skal tale vise ord,
forstandige er mine tanker.
5 Jeg bøyer mitt øre til visdomsord
og løser min gåte til toner fra lyren.
6 Hvorfor skal jeg frykte i onde dager,
når jeg er omgitt av svikeres ondskap?
7 De setter sin lit til sitt gods
og brisker seg av sin store rikdom.
8 Ingen kan løse ut sin bror
og gi Gud løsepenger for ham,
9 – det ble for dyrt å frikjøpe hans liv,
det må en oppgi for alltid –
10 så han kunne leve evig
og aldri gå i sin grav.
11 Nei, han ser at selv vismenn må dø,
dårer og tåper går alle til grunne
og etterlater sitt gods til andre.
12 Graven blir deres hjem for evig,
deres bolig fra slekt til slekt,
enda de samlet seg åker og eng.
13 Med all sin herlighet
kan mennesket ikke leve for alltid,
likesom dyrene må det dø.
14 Slik går det med dem som stoler på seg selv,
det blir slutten for alle
som er tilfreds med sine egne ord. Sela
15 Som en saueflokk drar de til dødsriket,
døden er deres hyrde.
De rettsindige skal rå over dem
når morgenen bryter fram.
Deres skikkelse går i oppløsning,
i dødsriket skal de ha sin bolig.
16 Men Gud vil fri meg ut av dødsrikets vold;
for han vil ta meg til seg. Sela
17 Vær ikke redd om en mann blir rik,
om velstanden øker i hans hus!
18 For når han dør, får han ingenting med,
rikdommen følger ham ikke i graven.
19 Han kan prise seg lykkelig her i livet:
«Folk roser deg, for du gjør det godt.»
20 Likevel går han til sine fedre
og får aldri mer se lyset.
21 Med all sin herlighet
skjønner mennesket ingen ting,
likesom dyrene må det dø.