Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Kast din byrde på Herren!
55Til korlederen. Med strengespill.
        En læresalme av David.
   
 2 Gud, lytt til min bønn,
        skjul deg ikke når jeg trygler og ber!
   
 3 Akt på meg og gi meg svar!
        Min bekymring gir meg ikke ro.
        Jeg er helt ifra meg
   
 4 når fienden roper
        og de gudløse trykker meg ned.
        For de velter ondskap over meg,
        rasende går de løs på meg.
   
 5 Mitt hjerte skjelver i brystet,
        dødsangst kommer over meg.
   
 6 Frykt og beven fyller meg,
        og hele kroppen skjelver.
   
 7 Jeg tenkte: Hadde jeg vinger som duen,
        da fløy jeg bort og fant meg et bosted.
   
 8 Langt av gårde ville jeg rømme
        og holde til i ødemarken.
                                                      Sela
   
 9 Skyndsomt ville jeg søke ly
        mot storm og forrykende uvær.
   
10 Skap forvirring, Herre,
        og kløv deres tunger!
        For jeg ser bare vold og strid i byen.
   
11 Dag og natt går de omkring den
        oppe på murene.
        Ondskap og urett rår i byen,
   
12 den er full av forderv.
        På torget der blir det aldri slutt
        på vold og svik.
   
13 Det er ikke en fiende som håner meg
        – det kunne jeg nok tåle,
        ingen uvenn som ydmyker meg
        – da ville jeg gjemme meg for ham.
   
14 Nei, det er du, min likemann,
        min gode venn og kjenning,
   
15 – vi som hadde fortrolig samfunn
        og vandret i festtog til Guds hus.
   
16 La døden komme over dem,
        la dem levende gå til dødsriket!
        For ondskap har de i hjem og i sinn.
   
17 Men jeg vil rope til Gud,
        og Herren skal frelse meg.
   
18 Både kveld og morgen og midt på dagen
        må jeg klage og sukke.
        Han vil høre når jeg roper,
   
19 fri meg ut av striden og gi meg fred,
        enda mange går imot meg.
   
20 Gud skal høre meg og ydmyke dem,
        han som sitter på tronen fra eldgammel tid.
                                                      Sela
        For de forandrer seg ikke
        og frykter ikke Gud.
   
21 Fienden legger hånd på sine venner,
        skammelig bryter han sin pakt.
   
22 Hans tale er glattere enn smør,
        men i hjertet tenker han på strid.
        Hans ord er mildere enn olje,
        likevel er de som dragne sverd.
   
23 Kast på Herren det som tynger deg,
        han vil sørge for deg!
        Han vil aldri i evighet
        la den rettferdige vakle.
   
24 Men du, Gud, styrt drapsmenn og svikere
        ned i den dype graven,
        så de bare får halvparten av sine dager.
        Men jeg setter min lit til deg.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.