Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Iver for ditt hus har fortært meg
69Til korlederen. Etter «Liljene».
        Av David.
   
 2 Frels meg, Gud!
        Vannet når helt til halsen på meg,
   
 3 jeg har sunket ned i en bunnløs myr,
        hvor det ikke er feste for foten.
        Jeg er kommet ut på dypet,
        og strømmen river meg bort.
   
 4 Jeg har ropt meg trett,
        det brenner i min strupe.
        Øynene mine er svekket,
        jeg har ventet så lenge på min Gud.
   
 5 Flere enn hårene på mitt hode
        er de som hater meg uten årsak.
        Mange er de som vil meg til livs,
        som er mine fiender uten grunn.
        Nå må jeg gi vederlag
        for det jeg ikke har røvet.
   
 6 Gud, du kjenner min dårskap,
        mine synder er ikke skjult for deg.
   
 7 La ikke dem som håper på deg,
        Herre, Allhærs Gud,
        bli skuffet over meg.
        La ikke dem som søker deg,
        bli til skamme for min skyld, Israels Gud!
   
 8 For din skyld må jeg tåle spott;
        mitt ansikt rødmer av skam.
   
 9 Jeg er blitt en fremmed for mine brødre,
        en ukjent mann for min mors sønner.
   
10 Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg,
        jeg er rammet av hånsord
        fra dem som håner deg.
   
11 Når jeg gråt og fastet,
        ble jeg spottet for det.
   
12 Når jeg tok på meg sørgedrakt,
        ble jeg et ordtak for dem.
   
13 De snakker om meg når de sitter i porten,
        og synger om meg i sine drikkelag.
   
14 Men, Herre, jeg vender meg til deg
        med min bønn i nådens tid.
        Svar meg, Gud, i din store miskunn,
        du som er en trofast hjelper.
   
15 Redd meg så jeg ikke synker i gjørmen,
        la meg berges fra dem som hater meg,
        – og fra det dype vann.
   
16 La ikke strømmen rive meg bort,
        la ikke dypet sluke meg,
        eller brønnen lukke sin munn over meg!
   
17 Svar meg, Herre, i din godhet og miskunn,
        vend deg til meg i din store barmhjertighet!
   
18 Skjul ikke ditt ansikt for din tjener!
        For jeg er i trengsel! Skynd deg og svar meg!
   
19 Kom til meg og fri meg ut,
        berg meg fra mine fiender!
   
20 Du kjenner den spott jeg må tåle,
        den skam og vanære jeg er utsatt for;
        alle mine fiender vet du om.
   
21 Deres spott har knust mitt hjerte,
        så det ikke kan leges.
        Jeg håpet på medynk, men det var fåfengt,
        på folk som kan trøste, men jeg fant ikke noen.
   
22 De hadde gift i maten min,
        for tørsten gav de meg eddik å drikke.
   
23 La deres bord bli en snare
        og offermåltidet en felle for dem.
   
24 La det bli mørkt for øynene på dem,
        så de ikke kan se!
        La dem stadig skjelve om hoftene!
   
25 Øs din vrede ut over dem,
        la din brennende harme nå dem!
   
26 La deres leir bli øde,
        så ingen bor i teltene.
   
27 For de forfølger den du har slått,
        og øker smerten hos den du har rammet.
   
28 Legg skyld til den skylden de har,
        la dem ikke få del i din frelse!
   
29 La dem strykes ut av livets bok
        og ikke skrives opp blant de rettferdige!
   
30 Men om jeg er elendig og lider,
        så la din frelse beskytte meg, Gud!
   
31 Jeg vil prise Guds navn med sang
        og hylle ham med takkesang.
   
32 Det vil Herren heller ha enn offerdyr,
        enn okser med horn og klover.
   
33 De hjelpeløse skal se det med glede.
        Måtte dere leve, dere som søker Gud!
   
34 For Herren hører de fattiges bønn,
        han forakter ikke sine egne som er fanger.
   
35 Himmel og jord skal prise ham,
        havet og alt som rører seg der.
   
36 For Gud vil frelse Sion
        og bygge opp igjen Judas byer.
        Folk skal få bo der og eie landet.
   
37 Hans tjeneres ætt skal arve det;
        de som elsker hans navn, får bo der.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.