Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Rut

1 2 3 4

Neste kapittel >

Rut og Noomi
1I de dager da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da dro en mann av sted fra Betlehem i Juda for å slå seg ned i Moabs sletteland sammen med sin kone og sine to sønner.  2 Mannen het Elimelek, hans kone Noomi og de to sønnene Mahlon og Kiljon. De var av Efrat-slekten, fra Betlehem i Juda. Nå kom de til Moab og slo seg til der.
   
 3 Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med de to sønnene sine.  4 De tok seg moabittiske koner. Den ene het Orpa, den andre het Rut. De ble boende der i omtrent ti år.  5 Så døde også de to sønnene, Mahlon og Kiljon, og Noomi satt igjen alene, uten sønner og uten mann.
   
 6 Da brøt hun opp sammen med svigerdøtrene sine for å vende hjem fra Moabs sletteland. For hun hadde hørt i Moab at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt det brød.  7 Hun dro bort fra stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene fulgte henne.
        De ga seg i vei for å vende tilbake til Juda.
 8 Men Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Snu og gå tilbake, hver til sin mors hus! Måtte Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist godhet mot de døde og mot meg!  9 Måtte Herren gi dere begge trygghet og la dere finne et hjem, hver i sin manns hus!» Så kysset hun dem. Men de brast i gråt 10 og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» 11 Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor skulle dere følge med meg? Skulle jeg ennå føde sønner som dere kan få til menn? 12 Vend tilbake, mine døtre, gå nå! Jeg er for gammel til å bli gift. Og selv om jeg tenkte at det ennå er håp for meg, ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og til og med fødte sønner, 13 skulle så dere vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og leve uten menn? Nei, mine døtre! Dette er mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.» 14 Da brast de igjen i gråt. Orpa kysset sin svigermor til avskjed, men Rut klynget seg til henne. 15 Da sa Noomi: «Se, nå vender din svigerinne tilbake til sitt folk og sin gud. Vend tilbake, du også. Følg henne!» 16 Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for:
          Dit du går, vil jeg gå,
          og hvor du bor, vil jeg bo.
          Ditt folk er mitt folk,
          og din Gud er min Gud.
          
   
17 Der du dør, vil jeg dø,
          og der vil jeg begraves.
          Måtte Herren la det gå meg ille
          både nå og siden
          hvis noe annet enn døden
          skal skille meg fra deg!»
18 Da Noomi så at hun sto fast på sitt og ville følge med henne, sa hun ikke mer til henne.
   
19 Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Da de kom fram dit, ble det stort oppstyr i byen på grunn av dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?» 20 Men hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi! Kall meg heller Mara! For Den veldige har gjort livet meget bittert for meg. 21 Rik dro jeg bort, fattig har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg, og når Den veldige har latt det gå så ille med meg?»
   
22 Slik vendte Noomi hjem, og svigerdatteren, moabittkvinnen Rut, fulgte med henne tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem da bygghøsten tok til.
Neste kapittel >

28. september 2022

Dagens bibelord

Salmane 91,9–16

Les i nettbibelen

9«Du, Herre, er mi tilflukt.» Den høgste har du gjort til din bustad. 10Det skal ikkje henda deg noko vondt, inga plage skal koma nær ditt telt. 11For han skal gje englane sine påbod om å verna deg på alle dine vegar. ... Vis hele teksten

9«Du, Herre, er mi tilflukt.» Den høgste har du gjort til din bustad. 10Det skal ikkje henda deg noko vondt, inga plage skal koma nær ditt telt. 11For han skal gje englane sine påbod om å verna deg på alle dine vegar. 12Dei skal bera deg på hendene så du ikkje støyter foten mot nokon stein. 13Du skal trø på løve og slange og trampa på ungløve og orm. 14«Eg bergar han når han held seg til meg, eg vernar han, for han kjenner mitt namn. 15Når han kallar på meg, svarar eg, eg er med han i nauda, eg friar han ut og gjev han ære. 16Eg mettar han med eit langt liv og lèt han sjå mi frelse.»