Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Rut

1 2 3 4

Neste kapittel >

Rut og No’omi
1På den tid da dommerne styrte, ble det en gang hungersnød i landet. Da drog en mann av sted fra Betlehem i Juda med sin kone og sine to sønner. Han ville slå seg ned i Moab for en tid.  2 Mannen hette Elimelek, konen No’omi og de to sønnene Maklon og Kiljon. De var av Efrata-ætten, fra Betlehem i Juda. Nå kom de til Moab og slo seg til der.
   
 3 Etter en tid døde Elimelek, No’omis mann, og hun satt igjen med de to sønnene sine.  4 De giftet seg med moabittiske kvinner, en som hette Orpa og en som hette Rut. De ble boende der omtrent ti år.  5 Så døde også de, både Maklon og Kiljon, og No’omi satt igjen alene etter at sønnene og mannen var borte.
   
 6 Da brøt hun opp fra Moab med svigerdøtrene sine og drog hjem igjen. For mens hun var i Moab, hadde hun hørt at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt det brød.  7 Hun drog bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og de to svigerdøtrene fulgte henne.
        Da de var kommet et stykke på veien hjem til Juda,
 8 sa No’omi til sine to svigerdøtre: «Snu nå og dra hjem igjen, hver til sin mors hus! Måtte Herren være trofast mot dere, som dere har vært mot de døde og mot meg!  9 Måtte Herren la dere begge få mann og hjem!» Så kysset hun dem. Da brast de i gråt 10 og sa til henne: «Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk.» 11 Men No’omi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere være med meg? Har jeg kanskje ennå sønner i vente som dere kunne få til menn? 12 Snu og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp, ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, 13 skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og leve uten menn? Nei, mine døtre! Jeg har inderlig vondt av dere, nå da Herrens hånd har rammet meg så hardt.» 14 Da begynte de å gråte igjen, og Orpa kysset sin svigermor til avskjed. Men Rut ville ikke skilles fra henne. 15 Da sa No’omi: «Du ser din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sin gud. Snu du også, og følg henne!» 16 Men Rut svarte: «Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 17 Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skiller meg fra deg!» 18 Da No’omi så at hun var fast bestemt på å følge henne, sa hun ikke mer til henne.
   
19 Så gikk de to videre til de kom til Betlehem. Da de nådde fram dit, ble det stort oppstyr i byen for deres skyld, og kvinnene sa: «Er dette No’omi?» 20 Men hun sa til dem: «Kall meg ikke No’omi! Kall meg heller Mara! For Den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg. 21 Jeg var rik da jeg drog bort, Herren har latt meg komme fattig tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi, når Herren har vitnet mot meg, når Den Allmektige har ført ulykke over meg?»
   
22 Så kom da No’omi hjem igjen, og svigerdatteren, moabittkvinnen Rut, var med henne da hun vendte tilbake fra Moab. De kom til Betlehem da bygghøsten tok til.
   
Neste kapittel >

29. november 2022

Dagens bibelord

Åpenbaringen 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. 4Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» 5Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Dagens bibelord

Openberringa 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. 3Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa: «Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hos dei. Han skal vera deira Gud. 4Han skal tørka kvar tåre frå auga deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som ein gong var, er borte.» 5Han som sit på trona, sa: «Sjå, eg gjer alle ting nye!» Og han sa: «Skriv det opp! For desse orda er pålitelege og sanne.»

Dagens bibelord

Johannes' openberring 21,1–5

Les i nettbibelen

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. ... Vis hele teksten

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. 3Ja mun gullen truvnnus alla jiena mii celkkii: “Geahča, Ipmila goahti olbmuid gaskkas! Son ássá sin gaskkas, ja sii šaddet su álbmogin. Ipmil ieš lea sin luhtte. 4Son sihkku sin čalmmiin juohke gatnjala. Jápmin ii leat šat, ii moraš, bárgun iige váivi. Buot mii lei ovdal, lea jávkan.” 5Son gii čohkká truvnnus, celkkii: “Geahča, mun dagan buot ođasin.” Son celkkii: “Čále, dát leat luohtehahtti ja duohta sánit.”