Om latskap og dumhet
1 Den late ligner en tilgriset stein,
hver og en hveser foraktelig over hans vanære.
2 Den late ligner en klump med møkk,
alle som tar den opp, rister den ut av hånden.
3 Et uoppdragent barn er en skam for sin far,
en uoppdragen datter blir til skade.
4 En klok datter får seg en mann,
men den som lever skamløst, volder sin far sorg.
5 En frekk kvinne vanærer både far og mann,
og blir selv foraktet av begge.
6 Tale i utide er som festmusikk i sorg,
men å oppdra med riset er alltid klokt.
7 [Barn som har et godt liv og nok å leve av,
skjuler foreldrenes lave herkomst.
8 Hovmodige og uoppdragne barn flekker til slektens edle herkomst.]
9 Å undervise en tosk er som å lime sammen potteskår
eller vekke en som sover tungt.
10 Å snakke til en tosk
er som å snakke til en som halvsover;
når du er ferdig, sier han: «Hva?»
11 Gråt over den døde, lyset har forlatt ham;
gråt over tosken, forstanden har forlatt ham.
Gråt mindre bittert over den døde,
for han har funnet hvile,
men toskens liv er verre enn døden.
12 Sorgen over en død varer i sju dager,
sorgen over en ugudelig tosk varer så lenge han lever.
13 Snakk ikke for lenge med den ukloke,
oppsøk ikke den uforstandige,
[for han er ufølsom og forakter alt som er ditt.]
Vokt deg for ham, så unngår du strev
og blir ikke tilgriset om han støter mot deg.
Unngå ham, så finner du hvile
og blir ikke utslitt av hans galskap.
14 Hva er det som tynger mer enn bly?
Kan det ha noe annet navn enn «tosken»?
15 Å bære sand og salt og en klump med jern
er lettere enn å bære over med et uforstandig menneske.
16 Reisverk av tre, føyd sammen til et bygg,
ristes ikke løs av et jordskjelv.
Slik er også et hjerte som har støtte
i en vel gjennomtenkt plan,
det frykter ikke når tiden er inne.
17 Et hjerte som er styrket ved forstandig ettertanke,
er som vakker sandpuss på en glatt mur.
18 Småstein som ligger på en høyde,
holder ikke stand mot vinden.
Slik også med et engstelig hjerte fylt av toskens tanker,
det holder ikke stand mot noen frykt.
Vennskap
19 Den som stikker i et øye, får tårer til å renne,
den som stikker i et hjerte, kaller følelser fram.
20 Den som kaster stein etter fugler, jager dem bort,
den som håner en venn, oppløser vennskapet.
21 Har du dratt sverd mot en venn, så fortvil ikke,
det finnes en vei tilbake.
22 Har du brukt munn mot en venn, så vær ikke engstelig.
Forsoning er likevel mulig
– men ikke ved hån og hovmod,
røpede hemmeligheter og dolking i ryggen.
Etter slikt vil enhver venn ta flukten.
23 Vinn din nestes tillit når han er fattig,
da skal du mettes av det gode han får.
Bli hos ham i trange tider,
da blir du medarving når han arver.
[For en skal ikke alltid forakte det ytre,
og heller ikke beundre en rik uten forstand.]
24 Før ild er det os og røyk fra ovnen,
slik er det krangel før blodet flyter.
25 Jeg vil ikke være skamfull når jeg beskytter en venn,
aldri skal jeg skjule meg for ham.
26 Om noe ondt skulle ramme meg på grunn av ham,
vil alle som hører det, vokte seg for ham.
Bønn om selvbeherskelse
27 Hvem vil sette vakt for min munn
og et dugelig segl på mine lepper,
så leppene ikke bringer meg til fall
og tungen ikke blir til ødeleggelse for meg?