1 Men foran de ugudelige sto det en nådeløs vrede, helt til siste slutt.
For Gud visste på forhånd hva de kom til å gjøre:
2 Enda de selv hadde gitt folket lov til å dra
og sendt dem av gårde med stor iver,
skulle de likevel komme til å angre og forfølge dem.
3 Mens de ennå var i sorg,
og fremdeles klaget ved gravene til de døde,
unnfanget de enda en vettløs plan.
Disse de nettopp hadde bønnfalt om å komme seg ut,
dem forfulgte de nå som rømlinger.
4 Mot denne slutten ble de trukket av en skjebne fullt fortjent;
de ble kastet ut i glemsel om alt som hadde skjedd,
for at de skulle fullføre den straffedom som manglet i plagene,
5 at ditt folk skulle oppleve en underfull reise,
mens disse andre skulle finne en ny og ukjent død.
6 For alt som er skapt, hvert etter sitt slag, lot seg nyforme igjen
og begynte å tjene dine befalinger
for å kunne bevare dine barn fri fra all skade.
7 Skyen skygget over leiren.
Der vannet hadde stått, så de tørr jord komme til syne,
en uhindret vei ut av Rødehavet,
en grønnkledd slette ut av harde bølgeslag.
8 Der gikk hele folket over, beskyttet av din hånd,
etter å ha sett de mest underfulle tegn skje.
9 Som hester på beite var de,
som hoppende lam,
de lovpriste deg, Herre, som fridde dem ut.
10 For ennå husket de det som hadde hendt i det fremmede landet,
hvordan jorden, i stedet for dyr som ble født, hadde båret fram mygg,
og elven, i stedet for vanndyr, hadde spydd ut en mengde med frosk.
11 Siden fikk de også se fugler bli til på en ny måte:
Da lysten fikk dem til å be om fin og lekker mat,
12 steg det vaktler opp til dem fra havet som stilte lysten.
13 Straffen kom ikke over synderne
uten at de først var blitt varslet med voldsomme lyn.
Med rette måtte de lide for sine onde gjerninger,
for de hadde vist det bitreste fremmedhat.
14 Andre hadde latt være å ta imot fremmede som kom til dem,
men disse gjorde sine fremmede velgjørere til slaver.
15 Ja, mer enn det: Andre skal en gang stå til ansvar
for at de tok imot de fremmede så fiendtlig.
16 Hva da med disse som først tok imot folk med stor festivitas
og delte sine rettigheter med dem,
men så mishandlet dem fryktelig med alle slags plager?
17 De ble slått med blindhet
og omgitt av tykt mørke,
lik dem som sto ved den rettferdiges dør.
Hver og en gikk og lette etter veien til sin egen inngangsdør.
18 Selv elementene kan lage nye harmonier med hverandre,
slik tonene fra en harpe kan endre karakteren på en rytme,
selv om de beholder den samme klangen
– dette ser vi klart av det som skjedde:
19 Landdyr ble omgjort til vanndyr,
svømmende dyr gikk opp på land.
20 Selv i vannet styrket ilden sin kraft,
og vannet glemte sin natur som er å slukke.
21 Flammene lot være å fortære kroppen til de sårbare dyrene,
enda de gikk omkring inne i dem,
heller ikke smeltet de den himmelske typen føde som lignet is og lett ville ha smeltet.
22 Ja, i alt som har hendt, har du, Herre, gjort ditt folk stort og gitt det ære.
Alltid og på alle steder har du kommet dem til hjelp; aldri har du gitt dem opp.