1 Du mine fedres Gud, barmhjertighetens Herre,
som skapte alt ved ditt ord,
2 du som med din visdom formet mennesket
til å råde over skapningene som ble til ved deg,
3 til å styre verden i hellighet og rettferdighet
og felle dommer med oppriktig sjel:
4 Gi meg Visdommen, som er ved din side på tronen,
nekt meg ikke plass blant dine tjenere.
5 For jeg er din slave og din slavekvinnes sønn,
et menneske bare, som lever en kort tid,
og med liten forstand på lov og rett.
6 Om noen skulle være fullkomne blant menneskene,
uten Visdommen fra deg er de ingen ting verd.
7 Du valgte meg ut til konge for folket ditt,
til dommer over sønnene dine og døtrene.
8 Du ba meg bygge et tempel på ditt hellige fjell,
et alter i byen der du har din bolig,
en etterligning av det hellige teltet som du har gjort klart fra begynnelsen.
9 Hos deg er Visdommen, som kjenner dine verk,
som var der da du skapte verden.
Hun vet hva som er til glede for øynene dine,
hva som er rett etter dine bud.
10 Send henne ut fra de hellige himler,
send henne hit fra tronen der din herlighet lyser,
så hun kan arbeide sammen med meg,
og jeg kan skjønne hva som gleder deg.
11 For hun vet og forstår alt,
hun vil veilede meg med klokskap i alt jeg gjør
og vokte meg med sin lysende herlighet.
12 Da skal mine gjerninger være til glede,
og jeg skal dømme ditt folk med rettferd
og vise meg verdig min fars trone.
13 Hvilket menneske får kjenne Guds plan?
Hvem skal utforske hva Herren vil?
14 De dødeliges tanker strekker ikke til,
våre innfall kan ingen stole på.
15 Den forgjengelige kroppen er en byrde for sjelen,
vårt jordiske telt tynger sinnet med bekymringer.
16 Vi kan knapt tyde det som er på jorden,
selv det vi har mellom hendene, er vanskelig å gripe;
det som er i himmelen, hvem kan utforske det?
17 Hvem har skjønt din plan, uten at du har gitt visdom
og sendt din hellige Ånd fra det høye?
18 Slik ble stiene til alle på jorden gjort rette;
menneskene fikk lære hva som er til glede for deg.
Visdommen ble deres redning.