Jerusalems synd og straff
1 Ve den trassige, tilsølte byen,
hun som undertrykker!
2 Hun adlyder ingen,
tar ikke imot formaning,
stoler ikke på Herren,
holder seg ikke nær til sin Gud.
3 Hos henne er fyrstene som brølende løver,
dommerne som ulver om natten,
de sparer ingenting til det blir morgen.
4 Profetene er skrytende, troløse menn,
prestene krenker det hellige,
de gjør vold mot loven.
5 Herren rår med rettferd der,
han gjør ingen urett.
Hver morgen feller han sin dom,
den mangler ikke når dagen gryr.
Men den som gjør urett, kjenner ikke skam.
6 Jeg har utryddet folkeslag,
borgtårnene deres ligger i grus.
Jeg har lagt gatene øde,
ingen ferdes på dem.
Byene deres er herjet og folketomme,
ingen bor der lenger.
7 Jeg sa: «Om du ville frykte meg
og ta imot formaning!»
Da ble ikke bostedene utryddet,
all min straff skulle ikke ramme byen.
Men de handlet bare ondt, sent og tidlig,
med alt de gjorde.
8 Derfor, vent på meg,
sier Herren,
til den dagen jeg står fram som vitne.
For det er min rett å samle folkeslag
og føre kongeriker sammen
for å øse ut min harme over dem,
all min brennende vrede.
For i ilden fra min lidenskap
skal hele jorden fortæres.
Frelse for Israels rest
9 Da skal jeg igjen gi folkene et rent tungemål
så de alle kan påkalle Herrens navn
og tjene ham skulder ved skulder.
10 Fra landet bortenfor elvene i Kusj
skal min datter, mitt spredte folk som tilber meg,
komme med offergaver til meg.
11 Den dagen skal du ikke skamme deg
over alle ugjerningene du gjorde mot meg.
For da tar jeg skrythalsene bort fra deg.
Du skal ikke mer være stolt
på mitt hellige fjell.
12 Jeg lar det bli igjen hos deg
et ydmykt og fattig folk.
De skal ta sin tilflukt til Herrens navn.
13 De som er igjen av Israel,
gjør ingen urett
og taler ikke løgn,
ingen svikefull tale finnes i deres munn.
Når de går på beite, kan de hvile trygt,
ingen skremmer dem.
14 Bryt ut i jubel, datter Sion!
Rop av fryd, Israel!
Gled deg, datter Jerusalem,
juble av hele ditt hjerte!
15 Herren har fridd deg fra dommen,
drevet dine fiender bort.
Herren, Israels konge, er hos deg,
du skal ikke lenger frykte noe ondt.
16 Den dagen skal det sies til Jerusalem:
Sion, vær ikke redd!
La ikke hendene synke!
17 Herren din Gud er hos deg,
en helt som frelser.
Han fryder og gleder seg over deg
og viser deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd
18 som på en høytidsdag.
Jeg frir deg fra den dagen
du måtte tåle spott.
19 Se, på den tiden griper jeg inn
mot alle som plager deg,
jeg berger de haltende,
og de bortdrevne samler jeg.
Jeg gir dem et godt navn og rykte
i alle land hvor de var blitt til skamme.
20 På den tiden leder jeg dere,
da samler jeg dere.
For jeg vil gi dere et godt navn og rykte
blant alle folk på jorden
når jeg for øynene på dere
vender deres skjebne,
sier Herren.