Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Krønikebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Vigslingen av tempelet
7Da Salomo var ferdig med å be, fór det ild ned fra himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset.  2 Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus. For Herrens hus var fylt av Herrens herlighet.  3 Da alle israelittene så ilden og Herrens herlighet komme ned over huset, falt de på kne på steinhellene med ansiktet mot jorden og tilba og lovet Herren: «For han er god, evig varer hans miskunn.»
   
 4 Så ofret kongen og hele folket slaktoffer til Herren.  5 Det offeret kong Salomo bar fram, var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og hele folket Guds hus.  6 Prestene sto klar til tjeneste, levittene sto med Herrens musikkinstrumenter i hendene, de som kong David hadde laget for å lovprise Herren med ordene: «Evig varer hans miskunn.» Med dem lovpriste David Herren. Midt imot levittene blåste prestene i trompeter, mens alle israelittene sto.
   
 7 Så helliget Salomo den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofrene og fettstykkene av fredsofferet. For bronsealteret som Salomo hadde laget, kunne ikke romme både brennofferet, grødeofferet og fettstykkene.  8 I sju dager feiret Salomo høytiden den gangen, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken.  9 Den åttende dagen holdt de en høytidssamling. For de hadde feiret vigslingen av alteret i sju dager og høytiden i sju dager. 10 På den tjuetredje dagen i den sjuende måneden lot kongen folket dra hjem igjen. De var vel til mote og glade for det gode Herren hadde gjort mot David og Salomo og mot sitt folk Israel.
Guds svar på Salomos bønn
11 Salomo hadde nå fullført både Herrens hus og kongeborgen. Alt det han hadde bestemt seg for å gjøre med Herrens hus og sitt eget, hadde lyktes for ham. 12 Da viste Herren seg for ham om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn, og jeg har utvalgt dette stedet til offertempel for meg. 13 Nå kan det hende at jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, og befaler gresshoppene å fortære landet eller sender pest iblant folket mitt. 14 Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet. 15 Nå vil jeg holde øynene åpne og ørene vendt mot hver bønn som stiger opp fra dette stedet. 16 Jeg har utvalgt og helliget dette huset for at mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det. 17 Og du, så sant du vandrer for mitt ansikt slik din far David gjorde, og så sant du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og lover, 18 da skal jeg la din kongetrone stå fast, etter den pakten jeg sluttet med din far David da jeg sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å herske over Israel.» 19 Men hvis dere vender dere bort og forlater mine forskrifter og bud som jeg har gitt dere, så dere går og dyrker andre guder og tilber dem, 20 da skal jeg rykke dere opp fra det landet jeg har gitt dere. Og dette huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt. Jeg gjør det til et ordtak og et spottord blant alle folk. 21 Om dette huset er aldri så praktfullt, skal alle som går forbi, bli forferdet og spørre: «Hvorfor har Herren handlet slik mot dette landet og dette huset?» 22 Og da skal folk svare: «Det er fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, han som førte dem ut av Egypt, og holdt seg til andre guder, som de tilba og dyrket. Derfor har han ført all denne ulykken over dem.»
< Forrige kapittelNeste kapittel >

23. mai 2022

Dagens bibelord

Lukas 18,1–8

Les i nettbibelen

1Han fortalde dei ei likning om at dei alltid skulle be og ikkje mista motet: 2«I ein by var det ein dommar som ikkje hadde ærefrykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. ... Vis hele teksten

1Han fortalde dei ei likning om at dei alltid skulle be og ikkje mista motet: 2«I ein by var det ein dommar som ikkje hadde ærefrykt for Gud og ikkje tok omsyn til noko menneske. 3I same byen var det ei enkje. Ho kom gong på gong til han og sa: ‘Hjelp meg i saka med motparten min, så eg kan få min rett.’ 4Lenge ville han ikkje, men til slutt sa han med seg sjølv: ‘Endå eg verken har ærefrykt for Gud eller tek omsyn til noko menneske, 5vil eg hjelpa denne enkja til retten hennar, sidan ho plagar meg slik, elles endar det vel med at ho flyg like i synet på meg.’» 6Og Herren sa: «Høyr kva denne uærlege dommaren seier! 7Skulle så ikkje Gud hjelpa sine utvalde til retten deira, dei som ropar til han dag og natt? Er han sein til å hjelpa dei? 8Eg seier dykk: Han skal raskt sørgja for at dei får sin rett. Men når Menneskesonen kjem, skal han då finna trua på jorda?»