Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Makkabeerbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Neste kapittel

Aleksander den store og hans etterfølgere
1Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas.  2 Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt.  3 Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham, ble han grepet av overmot og stolthet.  4 Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.
   
 5 Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden.  6 Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var i live.  7 Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.
   
 8 Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område.  9 De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.
   
10 Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.
   

Hedenske skikker får innpass hos jødene
11 På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» 12 Folk syntes godt om forslaget, 13 og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. 14 De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. 15 De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.
   

Antiokos i Egypt
16 Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. 17 Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. 18 Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt, et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. 19 Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.
   

Antiokos plyndrer templet (169 f.Kr.)
20 Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. 21 I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, 22 skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. 23 Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. 24 Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.
   
25 Stor ble klagesangen overalt i Israel. 26 Folkets ledere og eldste jamret,
        unge kvinner og menn syknet hen,
        kvinnenes skjønnhet falmet.
   
27 Hver brudgom stemte i en klagesang,
        hver brud satt sørgende i sitt kammer.
   
28 Jorden skalv for dem som bodde i landet,
        og hele Jakobs hus kledde seg i skam.

Fremmede besetter Jerusalem
29 To år senere sendte kongen en overskattefut til byene i Judea, og han kom til Jerusalem med en sterk hær. 30 Han talte til innbyggerne om fred, men var full av svik. For da de hadde fattet tiltro til ham, gikk han plutselig til angrep på byen og tilføyde den et knusende slag og drepte mange israelitter. 31 Så plyndret han byen, satte ild på den og rev ned både husene i den og murene omkring. 32 Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen slepte de også med seg.
   
33 Davids-byen ble bygd ut og omgitt av en høy festningsmur med solide tårn. Her fikk fiendene en borg. 34 Den ble bemannet av ugudelige og lovløse mennesker, som fikk en sikker skanse der. 35 De brakte også inn våpen og forsyninger, og byttet fra Jerusalem samlet de sammen og lagret der. Slik ble de en stor trussel mot byen.
   
36 Borgen ble et bakhold mot helligdommen,
        en farlig fiende for Israel hele tiden.
   
37 De utøste uskyldig blod omkring helligdommen,
        de vanhelliget det hellige sted.
   
38 For deres skyld flyktet Jerusalems innbyggere;
        hun ble et bosted for fremmede
        og fremmed for sitt eget avkom;
        hennes barn forlot henne.
   
39 Hennes helligdom ble lagt øde som en ørken,
        hennes fester ble vendt til sorg,
        hennes sabbater til skjensel,
        hennes ære til forakt.
   
40 Så stor som hennes herlighet hadde vært,
        ble nå hennes vanære;
        fra sin høyhet ble hun nedbøyd i sorg.

Ett rike – ett folk – én tro
41 Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, 42 og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; 43 endog mange i Israel syntes godt om hans gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.
   
44 Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. 45 Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, 46 templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. 47 De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. 48 De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, 49 så de glemte loven og opphevet alle bud. 50 Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.
   
51 Slik var forordningene som kongen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. 52 Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. 53 Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.
   

Avgudsdyrkelse i Guds tempel (167 f.Kr.)
54 Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, 55 og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. 56 Lovbøkene som de fant, rev de i stykker og brente opp. 57 Og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. 58 Slik fór de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.
   
59 På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. 60 De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, 61 og spedbarna deres ble hengt etter halsen på mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.
   
62 Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. 63 De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt; og dø måtte de. 64 En veldig vrede kom over Israel.
   
1 Makk 1,1 viser til Dan 8,20ff, Dan 11,3f
Note Kittéer-landet: opprinnelig om Kypros (og Egeerhavsøyene), sml. 1 Mos 10,4; Jer 2,10; her om Makedonia og Hellas.
Note tolv år: 336–323 f.Kr.
Note hver i sitt område: Makedonia kom under Antigonos-ætten, Palestina/Syria/Persia under Selevkos-ætten (selevkidene), og Egypt under Ptolemaios-ætten (ptolemeerne). Se noter til Dan 11.
1 Makk 1,10 viser til 2 Makk 4,7
Note den ugudelige Antiokos: syrerkongen Antiokos IV Epifanes (175–164 f.Kr.) tilranet seg kongemakten i strid med arvefølgen. [Dan 7,8.25; 11,21.]
1 Makk 1,18 viser til Dan 11,25f, 2 Makk 5,1
Note Ptolemaios: Ptolemaios VI Filometor (180–146 f.Kr.), sml. Dan 11,25f.
Note året 143: 169 f.Kr.
Note året 143: 169 f.Kr.
Note klagesangen: Klagen over Jerusalems ulykke låner ord og vendinger fra Klagesangene (som ble til etter ødeleggelsen av Jerusalem i 587 f.Kr.). Sml. også 1,37–40; 2,7–11; 3,45.
Note overskattefut: Den opprinnelige hebraiske teksten har trolig hatt et uttrykk som kan oversettes med «sjefen for myserne», dvs. sjefen for leietroppene fra Mysia i det nordvestlige Lilleasia. Mannen hette Apollonios, 2 Makk 5,24.
Note overskattefut: Den opprinnelige hebraiske teksten har trolig hatt et uttrykk som kan oversettes med «sjefen for myserne», dvs. sjefen for leietroppene fra Mysia i det nordvestlige Lilleasia. Mannen hette Apollonios, 2 Makk 5,24.
1 Makk 1,33 viser til 1 Makk 6,18
Note Davids-byen: opprinnelig om åsryggen sør for tempelområdet (sml. 2 Sam 5,7–9). I hellenistisk tid omfattet uttrykket kanskje også andre deler av Jerusalem.
Note dets hellige tjenere: eller: «de hellige ting».
1 Makk 1,48 viser til 3 Mos 11,43, 3 Mos 20,25
Note urene: Sml. 3 Mos 11,43; 20,25; 21,4.
1 Makk 1,54 viser til Dan 11,31+, 1 Makk 4,43, 1 Makk 6,7
Note 15. kislev i året 145: 6. desember 167 f.Kr. Se også Tillegg: Tidsregning, måneder.
Note lovbøkene, paktsbok: en eller flere av de fem Mosebøkene («Loven»), sml. 2 Kong 22,8; 23,2.
Neste kapittel

18. september 2021

Dagens Bibelord

1. Korintar 15,22–26

Les i nettbibelen

22For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. 23Men kvar til si tid: Kristus er førstegrøda, deretter følgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem. ... Vis hele teksten

22For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. 23Men kvar til si tid: Kristus er førstegrøda, deretter følgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem. 24Så kjem enden, når han overgjev kongsmakta til Gud, sin Far, etter at han har utsletta all makt og alt herredøme og alt velde. 25For han skal vera konge til Gud har lagt alle fiendar under hans føter. 26Den siste fienden som blir gjord til inkjes, er døden.