Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Evangeliet etter Johannes
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Jesus vekker opp Lasarus 11En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus. 6 Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. 7 Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.» 8 «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. 9 Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.» 11 Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» 12 Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» 13 Jesus hadde talt om hans død, men de trodde han hadde talt om vanlig søvn. 14 Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. 15 Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» 16 Tomas, han som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham.» 17 Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, 19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. 20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp», sier Jesus. 24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» 28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» 29 Da Maria hørte det, sto hun straks opp og gikk ut til ham. 30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var fremdeles der Marta hadde møtt ham. 31 Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der. 32 Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.» 33 Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste, 34 og han sa: «Hvor har dere lagt ham?» «Herre, kom og se», sa de. 35 Jesus gråt. 36 «Se hvor glad han var i ham», sa jødene. 37 Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» 38 Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. 39 Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre», sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» 40 Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» 41 Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» 43 Da han hadde sagt dette, ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» 44 Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!» Planer om å drepe Jesus 45 Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 47 Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» 51 Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. 54 Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men dro vekk derfra til en by som heter Efraim, i området nær ødemarken. Der ble han en tid sammen med disiplene. 55 Det var like før jødenes påskefest, og mange dro fra landet opp til Jerusalem før høytiden for å rense seg. 56 De lette etter Jesus og sa til hverandre mens de sto der på tempelplassen: «Hva tror dere? Kommer han til festen?» 57 Overprestene og fariseerne hadde gitt påbud om at den som fikk vite hvor han var, skulle melde fra, så de kunne gripe ham. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.