Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Klagesangene

Kapittel 1
1 2 3 4 5

Neste kapittel

FØRSTE SANG 1
   א Ensom sitter hun,
          den folkerike byen.
          Hun er blitt enke,
          den store blant folkene.
          Dronningen blant landene
          er blitt slave.
          
   
 2 ב Hun gråter om natten,
          kinnet er vått av tårer.
          Ingen av elskerne
          trøster henne.
          Vennene har sveket,
          de er blitt fiender.
          
   
 3 ג Juda dro i eksil
          etter nød og slaveri.
          Hun bor blant folkene,
          finner ikke hvile.
          Forfølgerne tok henne igjen
          der det var trangest.
          
   
 4 ד Veiene til Sion sørger,
          ingen kommer til festene.
          Byportene ligger øde,
          prestene sukker.
          Ungjentene klager,
          selv har hun bitter sorg.
          
   
 5 ה Motstanderne er blitt herrer,
          fienden lever trygt.
           Herren har latt henne lide
          for hennes mange synder.
          Fienden drev småbarna
          foran seg som fanger.
          
   
 6 ו Datter Sion mistet
          all sin prakt.
          Høvdingene hennes lignet hjorter
          som ikke finner beite.
          Kraftløse gikk de
          foran ham som jaget.
          
   
 7 ז Jerusalem minnes, hjemløs, i nød,
          fortidens prakt.
          Folket falt for fiendehånd,
          ingen hjelper fantes.
          Fienden så på og lo
          mens hun gikk under.
          
   
 8 ח Jerusalem har syndet grovt,
          derfor er hun uren.
          Alle som æret henne,
          forakter henne,
          de har sett henne naken.
          Hun stønner og snur seg bort.
          
   
 9 ט Urenheten syntes på kappen,
          hun tenkte ikke det skulle ende slik.
          Dypt sank hun,
          ingen trøstet henne.
           Herre, se min nød,
          fienden triumferer!
          
   
10 י Fienden grep
          etter skattene hennes.
          Hun så folkeslagene
          gå inn i helligdommen,
          de du nektet å komme
          inn i din menighet.
          
   
11 כ Hele folket hennes stønner
          mens de leter etter brød.
          De bytter skatter mot mat
          for å berge livet.
          Se, Herre, se hit!
          Jeg er foraktet.
          
   
12 ל Se hit,
          dere som går forbi på veien.
          Finnes det en smerte som min,
          den som har rammet meg?
          Den lar Herren meg lide
          på sin brennende vredes dag.
          
   
13 מ Han sendte ild fra det høye,
          den herjet i knoklene mine.
          Han satte ut nett for føttene
          og lot meg vike tilbake.
          Han har gjort meg til en ødemark,
          hele tiden er jeg syk.
          
   
14 נ Med hånden knyttet han sammen mine synder,
          de ble bundet sammen til et åk.
          De lå over nakken på meg,
          og kreftene sviktet.
          Herren ga meg i hendene
          på folk jeg ikke kunne stå meg imot.
          
   
15 ס Herren vraket
          alle mine krigere.
          Han ropte ut for meg en høytid
          da mine unge menn skulle knuses.
          I vinpressen tråkket Herren ned
          jomfruen, datter Juda.
          
   
16 ע Derfor gråter jeg,
          tårene strømmer fra øynene.
          Den som kan trøste og berge mitt liv,
          er langt borte fra meg.
          Barna mine ligger forlatt,
          fienden var for sterk.
          
   
17 פ Sion rakte hendene ut,
          ingen trøstet henne.
           Herren ga befaling om Jakob,
          fienden omringet ham.
          Da ble Jerusalem
          uren for dem.
          
   
18 צ Herren er rettferdig.
          Jeg hadde trosset det han sa.
          Hør da på meg, alle folk,
          se hvordan jeg lider!
          Unge jenter og gutter
          måtte gå i fangenskap.
          
   
19 ק Jeg ropte på elskerne mine,
          de svek meg.
          Mine prester og de eldste
          døde i byen.
          De lette etter mat
          for å berge livet.
          
   
20 ר Se, Herre, jeg er i nød.
          Magen er urolig,
          hjertet vrir seg.
          For jeg var full av trass.
          Ute har sverd gjort meg barnløs,
          inne hersker døden.
          
   
21 ש De hører at jeg sukker,
          ingen trøster meg.
          Alle fiender hører om min ulykke og gleder seg.
          Men det var du som sto bak.
          Dagen du ropte ut, lot du komme.
          Men det skal gå med dem som med meg.
          
   
22 ת Du må merke deg
          all deres ondskap!
          Gi dem igjen slik du ga meg igjen
          for alle syndene mine.
          For sukkene er mange,
          og hjertet mitt er sykt.
Klag 1,1 viser til Jes 54,4
Note : Klag 1–4 er alfabetiske dikt. Hvert vers begynner med en ny bokstav i det hebr. alfabetet. byen: Jerusalem, fremstilt som en kvinne. Klagesangene skildrer ulykkene som rammet byen da den ble inntatt av babylonerne i 587 f.Kr. og en del av folket ble ført i fangenskap.
Klag 1,2 viser til Jer 9,17
Note : elskerne: fremmede folk som Juda har søkt støtte hos.
Klag 1,18 viser til Dan 9,7ff
Neste kapittel

Dagens Bibelord

5. Mosebok 30,15–20

Les i nettbibelen

15Sjå, i dag har eg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Vis hele teksten

15Sjå, i dag har eg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde. 16Gjer du som eg byd deg i dag, så du elskar Herren din Gud og går på hans vegar og held hans bod, forskrifter og dommar, då skal du leva og bli talrik. Herren din Gud skal velsigna deg i det landet du går inn i og legg under deg. 17Men om hjartet ditt vender seg bort og du ikkje lyder, men lèt deg riva med og tilbed andre gudar og dyrkar dei, 18då kunngjer eg dykk i dag at de skal gå fullstendig til grunne. De skal ikkje få leva lenge i det landet som du no går over Jordan for å ta. 19Himmel og jord tek eg i dag til vitne mot dykk. Eg har lagt fram for deg liv og død, velsigning og forbanning. Vel då livet, så du og etterkomarane dine kan få leva. 20Du skal elska Herren din Gud, lyda hans røyst og halda fast ved han! Då skal du få leva og bu lenge i det landet Herren med eid lova å gje fedrane dine, Abraham, Isak og Jakob.