Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Jesaja

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66

Forrige kapittelNeste kapittel

Profetens sønn som tegn
8Herren sa til meg: «Ta deg en stor tavle og skriv på den med en vanlig griffel: Til Maher-Sjalal-Hasj-Bas.»  2 Jeg tok meg pålitelige vitner, presten Uria og Sakarja, sønn av Jeberekja.  3 Så var jeg sammen med profetkvinnen, og hun ble med barn og fikk en sønn. Da sa Herren til meg: «Gi ham navnet Maher-Sjalal-Hasj-Bas.  4 For før gutten har lært å si far og mor, skal rikdommene fra Damaskus og krigsbyttet fra Samaria bæres fram for kongen av Assur.»
Siloa eller Storelven
 5 Herren talte til meg igjen og sa:
          
   
 6 Fordi dette folket forakter
          Siloas vann, som renner så stille,
          og mister motet for Resin og Remaljas sønn,
          
   
 7 se, derfor lar Herren
          Storelven stige over dem
          med veldige vannmasser
          – assyrerkongen og all hans makt.
          Den skal stige over alle sine elveløp
          og gå over alle sine bredder,
          
   
 8 den kommer inn over Juda,
          oversvømmer og brer seg utover
          til den når opp til halsen.
          Med sine utspente vinger fyller den landet ditt,
          så vidt som det er, Immanuel!
          
   
 9 La hærrop lyde, folkeslag, og bli slått av skrekk!
          Lytt, alle fjerne land!
          Rust dere til strid og bli slått av skrekk,
          rust til strid og bli slått av skrekk!
          
   
10 Legg en plan, den skal slå feil!
          Si et ord, det skal ikke slå til!
          For Gud er med oss.

Herrens advarsel
11 For så sa Herren til meg da hans hånd grep meg fast og han advarte meg mot å gå dette folkets vei:
          
   
12 Dere skal ikke si «sammensvergelse»
          om alt som dette folket kaller sammensvergelse.
          Det de frykter,
          skal dere ikke frykte og ikke skjelve for.
          
   
13 Herren over hærskarene,
          ham skal dere holde hellig.
          Ham skal dere frykte,
          og ham skal dere skjelve for.
          
   
14 Han skal være en helligdom,
          en snublestein og en klippe til fall
          for Israels to hus,
          en snare og en felle
          for dem som bor i Jerusalem.
          
   
15 Mange av dem skal snuble,
          de skal falle og skamslå seg,
          gå i snaren og bli fanget.

Vitnesbyrd og forventning
    16 Jeg vil binde inn vitnesbyrdet
          og forsegle loven hos disiplene mine.
          
   
17 Så vil jeg vente på Herren,
          som skjuler ansiktet for Jakobs hus,
          og sette mitt håp til ham.
          
   
18 Se, jeg og barna som Herren har gitt meg,
          er tegn og varsler i Israel
          fra Herren over hærskarene,
          han som bor på Sion-fjellet.
          
   
19 Men når de sier til dere:
          «Spør gjenferd og spådomsånder til råds,
          slike som hvisker og mumler!
          Skal ikke et folk spørre sine guder,
          spørre de døde til råds for de levende
          
   
20 om lov og om vitnesbyrd?»
          Sannelig, for dem som sier slikt,
          går ikke solen opp mer!
          
   
21 Forkommen og sulten skal han dra omkring.
          Når han sulter, blir han harm
          og forbanner sin konge og sin Gud.
          Enten han vender seg mot det høye
          
   
22 eller ser utover jorden,
          er det nød og natt, trengsel og mørke.
          I mørket er han jaget ut.

   
Forrige kapittelNeste kapittel

29. januar 2022

Dagens bibelord

2. Korinter 1,8–11

Les i nettbibelen

8Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, 9men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. ... Vis hele teksten

8Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, 9men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. 10Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny. 11Også dere må hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for den nådige hjelp vi får, stige opp fra manges munn.