Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Mine lånte dager
14Mennesket, født av en kvinne,
          lever kort og er fylt av uro.
          
   
 2 Det spirer som blomsten og visner,
          flykter som skyggen, står ikke i ro.
          
   
 3 Likevel holder du øye med det,
          du stevner meg for din domstol.
          
   
 4 Kan det komme en ren av en uren?
          Nei, ikke en eneste.
          
   
 5 Når menneskets dager er fastsatt,
          når du har bestemt dets måneders tall,
          satt grensen det ikke kan bryte,
          
   
 6 vend da blikket bort og la det være,
          så kan det glede seg ved sine lånte dager.
          
   
 7 For et tre finnes håp:
          Blir det felt, vokser det opp igjen,
          det skal ikke mangle friske skudd.
          
   
 8 Om røttene i jorden blir gamle
          og stubben morkner i støvet,
          
   
 9 så spirer det igjen ved eimen av vann,
          setter skudd som et nyplantet tre.
          
   
10 Men når mannen dør, er det ute med ham;
          når mennesket går bort, hvor er det da?
          
   
11 Slik vannet forsvinner fra sjøen,
          slik elven minker og tørker ut,
          
   
12 slik ligger mannen og reiser seg ikke.
          Han våkner ikke om så himmelen forgår,
          han står ikke opp fra søvnen.
          
   
13 Om du ville gjemme meg i dødsriket,
          skjule meg til din vrede er over,
          sette en frist og så igjen huske på meg!
          
   
14 Kunne en mann som døde, få liv igjen,
          da skulle jeg holde ut i striden
          helt til det kom avløsning for meg.
          
   
15 Da kunne du rope, og jeg ville svare,
          for du lengtet etter dine henders verk.
          
   
16 Da ville du telle mine skritt
          uten å vokte på min synd.
          
   
17 Mine lovbrudd var buntet sammen med segl,
          et dekke dro du over min skyld.
          
   
18 Men nei: Som fjellet faller og forvitrer,
          slik klippen viker fra sin plass,
          
   
19 slik vannet huler ut steinen
          og regnskurer skyller jordsmonnet bort,
          slik gjør du ende på menneskets håp.
          
   
20 Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort.
          Du sender ham vekk med fordreid ansikt.
          
   
21 Barna hans får ære, men han vet det ikke;
          det går dem dårlig, men han aner det ikke;
          
   
22 så stor smerte har han i kroppen,
          så stor sorg har han i livet.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

17. mai 2022

Dagens bibelord

Lukas 17,11–19

Les i nettbibelen

11På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna 13og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» ... Vis hele teksten

11På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna 13og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» 14Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. 15Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, 16kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. 17Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? 18Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» 19Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»