Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

Forrige kapittelNeste kapittel
39Jager du bytte for løvinnen,
          gir du løveungene mat
          
   
 2 der de kryper ned i hulene sine
          eller ligger på lur i krattet?
          
   
 3 Hvem skaffer føde til ravnen
          når dens unger skriker mot Gud
          og virrer rundt uten mat?
          
   
 4 Vet du når fjellgeiten får unger?
          Går du vakt når hjorten får rier?
          
   
 5 Teller du månedene de går drektige,
          kjenner du tiden når de skal føde?
          
   
 6 De huker seg ned og får ungene sine;
          og så er riene over.
          
   
 7 Ungene vokser seg store og sterke på slettene,
          så springer de bort og kommer ikke tilbake.
          
   
 8 Hvem slapp villeselet fri
          og løste det fra alle bånd?
          
   
 9 Jeg ga det et hjem i ødemarken,
          en bolig i det salte landet.
          
   
10 Det ler av byens larm,
          hører ingen driver som skjenner.
          
   
11 Det søker beite i fjellene,
          leter opp hver grønn flekk.
          
   
12 Er villoksen villig til å tjene deg,
          hviler den ved krybben din om natten?
          
   
13 Klarer du å spenne den for plogen?
          Vil den harve dalene etter deg?
          
   
14 Tør du stole på den, sterk som den er?
          Kan du overlate arbeidet ditt til den?
          
   
15 Tror du at den bringer kornet hjem
          og samler det på treskeplassen?
          
   
16 Strutsen flakser lystig med vingene,
          men kan ikke fly som stork og falk.
          
   
17 Strutsen går fra eggene sine på marken,
          lar dem varmes i sanden.
          
   
18 Den glemmer at en fot kan knuse dem,
          at villdyrene kan tråkke dem i stykker.
          
   
19 Den er hard mot ungene, som om de ikke var dens egne,
          frykter ikke at dens strev skal være til ingen nytte.
          
   
20 For Gud nektet den visdom,
          ga den ingen forstand.
          
   
21 Men når den flakser opp i været,
          skratter den av hest og rytter.
          
   
22 Kan du gi hesten styrke,
          kle dens nakke med man,
          
   
23 la den springe som gresshoppen?
          Den vrinsker stolt og skremmende.
          
   
24 Den skraper i marken, yr av kraft,
          så farer den fram mot våpnene.
          
   
25 Den ler av redselen, frykter aldri
          og snur ikke når den møter sverd.
          
   
26 Over den klirrer pilkoggeret,
          det blinker i spyd og sabel.
          
   
27 Som et jordskjelv dundrer den fram
          og stanser ikke om hornet gjaller.
          
   
28 Den vrinsker når hornet lyder, værer krig på lang avstand:
          kommandorop og hærskrik.
          
   
29 Var det din forstand som lærte falken å fly,
          spre vingene og gli mot sør?
          
   
30 Er det på ditt ord at ørnen stiger
          og bygger rede så høyt oppe?
          
   
31 Den holder til blant klipper,
          bak festninger av kvasse tinder.
          
   
32 Derfra speider den etter mat,
          øynene skuer vidt omkring.
          
   
33 Ørneungene slurper i seg blod,
          hvor det finnes åtsler, er den på plass.
        
34 Herren svarte Job og sa:
          
   
35 «Ønsker klageren å føre sak mot Den veldige?
          Den som anklager Gud, må svare!»
36 Da svarte Job Herren og sa:
          
   
37 «Jeg er så liten, hva kunne jeg svare deg?
          Jeg legger hånden over munnen.
          
   
38 En gang har jeg talt og tar ikke mer til orde,
          to ganger, men nå sier jeg ikke mer.»
Forrige kapittelNeste kapittel

05. desember 2021

Dagens bibelord

Johannes 16,21–24

Les i nettbibelen

21Når ei kvinne skal føda, er ho uroleg, for tida hennar er komen. Men når ho har fått barnet, hugsar ho ikkje lenger kor vondt ho hadde, så glad er ho fordi eit menneske er fødd til verda. ... Vis hele teksten

21Når ei kvinne skal føda, er ho uroleg, for tida hennar er komen. Men når ho har fått barnet, hugsar ho ikkje lenger kor vondt ho hadde, så glad er ho fordi eit menneske er fødd til verda. 22På same måten er det med dykk. No er de fylte av sorg, men eg skal sjå dykk att, og hjartet dykkar skal gleda seg, og den gleda skal ingen ta ifrå dykk. 23Den dagen skal de ikkje spørja meg om noko. Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Bed de Far om noko, skal han gje dykk det i mitt namn. 24Til no har de ikkje bede om noko i mitt namn. Be, så skal de få, slik at gleda dykkar kan vera fullkomen.