Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

Forrige kapittelNeste kapittel
78En læresalme av Asaf.
        
          Lytt, mitt folk, til min lov,
          vend øret til ordene fra min munn!
          
   
 2 Jeg vil åpne min munn og tale i bilder,
          la gåter fra gammel tid strømme fram.
          
   
 3 Det vi har hørt og kjenner til,
          det våre fedre har fortalt oss,
          
   
 4 det skjuler vi ikke for deres barn.
          For neste slektsledd
          vil vi lovprise Herren,
          hans velde og det underfulle han har gjort.
          
   
 5 Han satte opp lovbud i Jakob,
          ga en lov i Israel.
          Han påla våre fedre
          å gjøre den kjent for sine barn,
          
   
 6 så neste slektsledd,
          de barn som siden ble født,
          skulle lære loven å kjenne.
          De skulle stå fram
          og kunngjøre den for sine barn,
          
   
 7 så de kunne sette sin lit til Gud
          og ikke glemme Guds gjerninger,
          men holde hans bud.
          
   
 8 De skulle ikke bli som sine fedre,
          en slekt som var trassig og opprørsk,
          en slekt som ikke gjorde hjertet fast
          og ikke var trofast mot Gud i sin ånd.
          
   
 9 Efraim-folket, væpnet med buer,
          snudde på stridens dag.
          
   
10 De holdt ikke Guds pakt
          og nektet å følge hans lov.
          
   
11 De glemte hans gjerninger,
          de underfulle verk han hadde vist dem.
          
   
12 Han gjorde under for deres fedre
          i Egypt, på markene ved Soan.
          
   
13 Han kløvde havet og førte dem over
          mens han lot vannet stå som en voll.
          
   
14 Om dagen ledet han dem i en sky,
          hele natten i en lysende ild.
          
   
15 Han kløvde klipper i ørkenen
          og lot dem drikke som fra det store dypet.
          
   
16 Han lot bekker strømme fram av klippen,
          lot vannet renne ned som elver.
          
   
17 Men de syndet stadig mot ham,
          de trosset Den høyeste i det tørre landet.
          
   
18 De satte Gud på prøve i sitt hjerte
          da de krevde mat til seg selv.
          
   
19 De talte mot Gud.
          De sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?
          
   
20 Vel slo han på klippen så vannet rant
          og bekkene flommet fram.
          Men kan han også skaffe brød
          eller sørge for kjøtt til sitt folk?»
          
   
21 Da Herren hørte det, ble han harm.
          En ild brøt ut mot Jakob,
          vrede reiste seg mot Israel
          
   
22 fordi de ikke stolte på Gud
          og satte sin lit til hans frelse.
          
   
23 Han befalte skyene i det høye
          og åpnet himmelens dører,
          
   
24 han lot manna regne over dem til føde,
          han ga dem korn fra himmelen.
          
   
25 Englebrød fikk menneskene spise.
          Gud sendte mat, og de ble mette.
          
   
26 Han lot østavinden fare ut fra himmelen,
          førte sønnavinden fram ved sin makt.
          
   
27 Han lot kjøtt regne ned over dem som støv,
          fugler så mange som havets sand.
          
   
28 Midt i leiren lot han dem falle,
          rundt omkring teltene.
          
   
29 De spiste seg mer enn mette,
          han ga dem alt de hadde lyst på.
          
   
30 Men før de hadde snudd seg bort fra det,
          mens de fortsatt hadde mat i munnen,
          
   
31 da reiste Guds vrede seg mot dem.
          De kraftigste blant dem drepte han,
          Israels unge menn tvang han i kne.
          
   
32 Likevel fortsatte de å synde
          og stolte ikke på hans underfulle verk.
          
   
33 Så lot han deres dager ende i et pust,
          deres leveår i redsel.
          
   
34 Når han drepte, søkte de ham,
          de vendte om og lette etter Gud.
          
   
35 De husket at Gud er deres klippe,
          at Gud, Den høyeste, er deres forløser.
          
   
36 Likevel bedro de ham med munnen,
          de løy for ham med tungen.
          
   
37 Hjertet holdt ikke fast ved ham,
          de var ikke tro mot hans pakt.
          
   
38 Men han var barmhjertig,
          han tilga synden og ødela dem ikke.
          Gang på gang holdt han vreden tilbake
          og slapp ikke all sin harme løs.
          
   
39 Han husket at de var av kjøtt og blod,
          vind som farer av sted og ikke vender tilbake.
          
   
40 Hvor ofte trosset de ham ikke i ørkenen!
          I ødemarken gjorde de ham sorg.
          
   
41 Stadig satte de Gud på prøve
          og krenket Israels Hellige.
          
   
42 De husket ikke at han grep inn
          den dagen han fridde dem fra fienden,
          
   
43 da han viste sine tegn i Egypt,
          sine underfulle verk på markene ved Soan.
          
   
44 Han gjorde elvene til blod,
          ingen kunne drikke av bekkene.
          
   
45 Han sendte insekter som åt dem,
          og frosk som ødela.
          
   
46 Han lot gresshoppen gnage opp avlingen,
          gresshoppesvermen fikk grøden.
          
   
47 Han ødela vinstokkene med hagl
          og morbærtrærne med frost.
          
   
48 Han sendte hagl over feet
          og ild over buskapen.
          
   
49 Han sendte mot dem sin brennende vrede,
          harme, sinne og trengsel,
          engler ble sendt med ulykke.
          
   
50 Han banet vei for sin vrede
          og sparte dem ikke for døden,
          men overga deres liv til pesten.
          
   
51 Han slo alle førstefødte i Egypt,
          førstegrøden av kraften i Hams telt.
          
   
52 Så lot han sitt folk dra ut som sauer,
          i ørkenen førte han dem som en flokk.
          
   
53 Han ledet dem trygt, de fryktet ikke,
          havet skylte over fienden.
          
   
54 Han førte dem til sitt hellige land,
          til fjellet hans høyre hånd hadde vunnet.
          
   
55 Han drev folkeslag bort for dem.
          Han målte ut eiendom til dem med målesnor.
          Og han lot Israels stammer flytte inn i teltene.
          
   
56 Men de utfordret og trosset Gud, Den høyeste,
          og holdt ikke hans bud.
          
   
57 De trakk seg tilbake
          og var troløse som sine fedre,
          de sviktet, lik en bue som blir slakk.
          
   
58 Med sine offerhauger gjorde de ham rasende,
          med avgudsbilder gjorde de ham sjalu.
          
   
59 Gud hørte det og ble harm,
          han vraket Israel helt og fullt.
          
   
60 Han oppga sin bolig i Sjilo,
          det teltet han bodde i blant mennesker.
          
   
61 Han lot sin makt bli tatt til fange,
          ga sin glans i fiendens hånd.
          
   
62 Han overga sitt folk til sverdet,
          han ble harm på sin eiendom.
          
   
63 Ilden fortærte deres unge stridsmenn,
          jentene fikk ingen bryllupssang.
          
   
64 Prestene deres falt for sverd,
          enkene fikk ikke gråte.
          
   
65 Da våknet Herren lik en som har sovet,
          lik en stridsmann drukken av vin.
          
   
66 Han slo motstanderne tilbake
          og ga dem evig skam.
          
   
67 Han vraket Josefs telt,
          han valgte ikke ut Efraims stamme.
          
   
68 Men Judas stamme valgte han,
          og Sion-fjellet, som han elsker.
          
   
69 Han bygde sin helligdom lik den høye himmelen,
          lik jorden, som han grunnla for alltid.
          
   
70 Han valgte ut David,
          fra sauekveen hentet han sin tjener.
          
   
71 Han førte ham bort fra søyene
          så han skulle gjete Jakob, hans folk,
          og Israel, hans eiendom.
          
   
72 Han gjette dem med et helt hjerte
          og ledet dem med kyndig hånd.
Sal 78,3 viser til Sal 44,2+
Sal 78,4 viser til Sal 22,31+
Note: Soan: by i Nil-deltaet (Tanis). Jf. 4 Mos 13,22.
Sal 78,35 viser til Sal 18,3+
Note: Ham: ifølge 1 Mos 10,6 stamfar til egypterne.
Sal 78,55 viser til Sal 44,3+
Sal 78,60 viser til Jer 7,12
Note: Sjilo: by i Efraim. Telthelligdommen sto her. Jf. Jos 18,1.
Note: sin makt: her kanskje om paktkisten. ▶Guds bolig. Jf. 1 Sam 4,10ff.
Sal 78,69 viser til Sal 48,3+
Forrige kapittelNeste kapittel

13. juni 2021

Dagens Bibelord

Johannes 1,35–51

Les i nettbibelen

35Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. 36Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» 37De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. ... Vis hele teksten

35Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. 36Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» 37De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. 38Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. 39«Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. 40Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. 41Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». 42Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. 43Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» 44Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. 45Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» 46«Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» 47Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» 48«Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» 49Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» 50«Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» 51Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»