Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

Kapittel 109
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

Forrige kapittelNeste kapittel
109Til korlederen. Av David. En salme.
        
          Jeg lovsynger deg, Gud, vær ikke taus!
          
   
 2 For lovløse og svikefulle åpner sin munn mot meg.
          De taler til meg med løgn på tungen,
          
   
 3 omringer meg med hatefulle ord
          og strider mot meg uten grunn.
          
   
 4 Elsker jeg, svarer de med anklager.
          Likevel ber jeg.
          
   
 5 De gir meg ondt for godt,
          hat for kjærlighet.
          
   
 6 Send en lovløs mot ham,
          la en anklager stå fram ved hans høyre side!
          
   
 7 La ham gå domfelt fra retten,
          la hans bønn bli regnet som synd!
          
   
 8 La hans dager bli få
          og en annen overta hans oppdrag!
          
   
 9 La hans barn bli farløse,
          hans kone bli enke!
          
   
10 La barna flakke omkring og tigge,
          gå tiggergang fra ødelagt hjem.
          
   
11 La en långiver ta alt han eier,
          fremmede plyndre frukten av hans strev.
          
   
12 La ingen vise ham miskunn
          eller vise nåde mot hans farløse barn.
          
   
13 La etterkommerne hans bli utryddet
          og navnene strøket i neste slektsledd.
          
   
14 Måtte Herren minnes hans fedres skyld,
          hans mors synd må ikke strykes ut.
          
   
15 Måtte Herren alltid ha dem for øye
          og utrydde minnet om dem på jorden.
          
   
16 For han tenkte aldri på å vise miskunn,
          men jaget de hjelpeløse, fattige og motløse
          for å drepe dem.
          
   
17 Han elsket å forbanne,
          la ham selv bli forbannet!
          Han ville ikke velsigne,
          la velsignelse flykte fra ham!
          
   
18 Han kledde seg i forbannelse som kappe.
          La den trenge inn i ham som vann,
          inn i knoklene som olje.
          
   
19 La den bli som klærne han tar på,
          som et belte han alltid bærer!
          
   
20 La dette være Herrens lønn
          til dem som anklager meg
          og taler ondt om meg.
          
   
21 Du, Gud Herre,
          gjør slik med meg for ditt navns skyld.
          Din miskunn er god, berg meg!
          
   
22 For jeg er hjelpeløs og fattig,
          mitt hjerte er såret.
          
   
23 Jeg går bort som skyggene når de blir lange mot kveld;
          jeg ristes av som en gresshoppe.
          
   
24 Knærne svikter fordi jeg faster,
          jeg blir mager, det er ikke fett på kroppen.
          
   
25 Jeg er blitt til spott,
          de rister på hodet når de ser meg.
          
   
26 Hjelp meg, Herre, min Gud,
          frels meg i din miskunn
          
   
27 så de forstår at det kommer fra din hånd,
          at du har gjort dette, Herre.
          
   
28 De forbanner, men du velsigner.
          De reiser seg, men blir til skamme.
          Din tjener skal glede seg.
          
   
29 La dem som anklager meg, kle seg i vanære
          og hylle seg i skam som i en kappe!
          
   
30 Jeg vil prise Herren med høy røst,
          midt i skaren vil jeg lovsynge ham.
          
   
31 For han står ved den fattiges høyre side
          og hjelper ham mot dem som dømmer.
Forrige kapittelNeste kapittel

07. mars 2021

Dagens Bibelord

Markus 9,17–29

Les i nettbibelen

17En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. ... Vis hele teksten

17En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22«Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 25Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg. 28Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»