Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

Forrige kapittelNeste kapittel

Reisen til Roma
27Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon.  2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika.  3 Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg.  4 Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot.  5 Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.  6 Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gå om bord i det.
   
 7 I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset.  8 Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea.
   
 9 Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem 10 og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» 11 Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12 Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13 Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14 Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. 15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. 16 Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17 Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. 18 Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19 Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20 Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning.
   
21 Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22 Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23 For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26 Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
   
27 Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. 28 De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29 De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30 Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32 Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.
   
33 Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34 Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36 Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37 Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38 Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39 Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40 De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden. 41 De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42 Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44 Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.
Apg 27,2 viser til Apg 19,29+
Note: i le av: her: nord for øya.
Note: fastedagen: et annet navn på soningsdagen, ca. 1. oktober. Jf. 3 Mos 16,29–31. ▶fester og høytider.
Note: Syrtegrunnene: lå i Middelhavets sørligste del, utenfor kysten av Libya.
Note: Adriaterhavet: Navnet ble den gang brukt om hele den delen av Middelhavet som ligger mellom Hellas, Italia og Afrika.
Note: tjue … femten favner: ca. 37 m og 28 m. ▶mål og vekt.
Forrige kapittelNeste kapittel

25. juni 2021

Dagens Bibelord

Jeremia 23,16–24

Les i nettbibelen

16Så seier Herren over hærskarane: Høyr ikkje på orda til dei profetane som profeterer for dykk! Dei gjer dykk tomme, dei fortel om syn frå eige hjarte og ikkje frå Herrens munn. ... Vis hele teksten

16Så seier Herren over hærskarane: Høyr ikkje på orda til dei profetane som profeterer for dykk! Dei gjer dykk tomme, dei fortel om syn frå eige hjarte og ikkje frå Herrens munn. 17Dei seier til dei som foraktar meg: « Herren seier: De skal ha fred», og til alle som følgjer sitt eigenrådige hjarte: «Ikkje noko vondt skal koma over dykk.» 18Men kven har vore med i Herrens råd og sett og høyrt hans ord? Kven lytta til hans ord og lydde det? 19Sjå, Herrens storm, hans harme, bryt ut! Stormen kvervlar over hovuda på dei urettferdige. 20Herrens vreide legg seg ikkje før han har sett i verk og fullført planane i sitt hjarte. I dagar som kjem, skal de forstå fullt ut. 21Eg har ikkje sendt profetane, men dei spring, eg har ikkje tala til dei, men dei profeterer. 22Om dei hadde vore med i mitt råd, kunne dei ha late folket mitt få høyra mine ord og fått dei til å venda om frå sine vonde vegar og gjerningar. 23Er eg ein gud som er nær, seier Herren, og ikkje ein gud langt borte? 24Kan nokon gøyma seg på hemmelege stader så eg ikkje ser han? seier Herren. Fyller ikkje eg både himmel og jord? seier Herren.