Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittelNeste kapittel

Gud kaller og velsigner Abram
12Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg!  2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse.
          
   
 3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
          men den som forbanner deg, skal jeg forbanne.
          I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
 4 Så dro Abram, slik Herren hadde sagt ham, og Lot dro sammen med ham. Abram var 75 år gammel da han brøt opp fra Harran.  5 Og Abram tok med seg sin kone Sarai og sin nevø Lot og alle eiendelene de hadde samlet seg, og folkene de hadde skaffet seg i Harran. De brøt opp for å dra til landet Kanaan.
        Da de kom til Kanaan,
 6 dro Abram gjennom landet helt til helligstedet Sikem, til More-eika. Den gangen bodde kanaaneerne i landet.  7 Herren viste seg for Abram og sa: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» Og der bygde Abram et alter for Herren, som hadde vist seg for ham.  8 Derfra flyttet han opp i fjellandet øst for Betel og slo opp teltet mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn.  9 Siden brøt Abram opp og dro fra sted til sted mot Negev.
Abram og Sarai i Egypt
10 Det var hungersnød i landet. Da dro Abram ned til Egypt for å bo der som innflytter, for nøden var stor i landet. 11 Da han nærmet seg Egypt, sa han til sin kone Sarai: «Hør på meg: Jeg vet at du er en vakker kvinne. 12 Når egypterne får se deg, kommer de til å si: Dette er hans kone. Så slår de meg i hjel og lar deg leve. 13 Kan du ikke si at du er søsteren min? Så går det meg godt for din skyld, og jeg får beholde livet takket være deg!»
   
14 Da Abram kom til Egypt, så egypterne at kvinnen var svært vakker. 15 Og faraos stormenn fikk se henne og roste henne for farao. Så ble kvinnen hentet til faraos hus. 16 Og farao gjorde godt mot Abram for hennes skyld. Han fikk småfe, storfe og esler, slaver og slavekvinner, eselhopper og kameler.
   
17 Men Herren lot svære plager ramme farao og hans hus på grunn av Sarai, Abrams kone. 18 Da kalte farao Abram til seg og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din kone? 19 Hvorfor sa du at hun er din søster, slik at jeg tok henne til kone? Se, her har du din kone! Ta henne og gå!» 20 Farao påla noen menn å sende ham bort sammen med hans kone og alt han eide.
Note: helligstedet Sikem: Sikem ble siden et viktig religiøst og politisk sentrum i Israel. Jf. Jos 24,1ff; 1 Kong 12,25. More-eika: eller «Orakel-eika», trolig et sted hvor det ble formidlet guddommelige budskap i form av orakler, jf. Dom 9,37.
Note: Betel, Ai: steder beliggende ca. 15 km nord for Jerusalem.
Note: Negev: området sør for Juda, for en stor del ødemark.
Forrige kapittelNeste kapittel

01. august 2021

Dagens Bibelord

Matteus 18,21–35

Les i nettbibelen

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! ... Vis hele teksten

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! 23Difor kan himmelriket liknast med ein konge som ville gjera opp rekneskapen med tenarane sine. 24Då han tok til med oppgjeret, førte dei fram for han ein som var skuldig ti tusen talentar. 25Han hadde ikkje noko å betala med, og herren baud at han skulle seljast, både han og kona hans og borna og alt han eigde, så gjelda kunne betalast. 26Men tenaren fall på kne for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg alt saman.’ 27Herren fekk inderleg medkjensle med han, sleppte han fri og ettergav han skulda. 28Då tenaren kom ut, møtte han ein medtenar som skulda han hundre denarar. Han greip medtenaren, tok strupetak på han og sa: ‘Betal det du skuldar!’ 29Medtenaren fall ned for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg.’ 30Men han ville ikkje. Han gjekk av stad og sette medtenaren sin i fengsel; der skulle han sitja til han hadde betalt skulda. 31Då dei andre tenarane såg det som hende, vart dei svært sorgfulle. Dei gjekk til herren sin og fortalde han alt som var hendt. 32Då kalla herren tenaren til seg att og sa til han: ‘Du vonde tenar! Heile skulda ettergav eg deg fordi du bad meg om det. 33Skulle ikkje du òg ha vist miskunn mot medtenaren din, slik eg viste miskunn mot deg?’ 34Og herren vart sint og overgav tenaren til fangevaktarar som skulle mishandla han til han hadde betalt heile skulda. 35Slik skal Far min i himmelen gjera med kvar ein av dykk som ikkje av hjartet tilgjev bror sin.»