Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Daniel

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

< Forrige kapittelNeste kapittel >

De sytti ukene
9I det første året Dareios, sønn av Ahasveros, var konge – han var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket –  2 i det første regjeringsåret hans la jeg, Daniel, merke til i bøkene hvor mange år Jerusalem skulle ligge i ruiner ifølge Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år.  3 Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde, for å faste i sekk og aske.
   
 4 Jeg ba til Herren min Gud og bekjente: «Å, Herre, du store og skremmende Gud, som holder pakten og er trofast mot alle som elsker deg og holder dine bud!  5 Vi har syndet, handlet ille, gjort urett, vært trassige og veket bort fra dine bud og dommer.  6 Vi har ikke hørt på dine tjenere profetene som talte i ditt navn til kongene våre, stormennene og fedrene og til alt folket i landet.  7 Din er rettferdigheten, Herre, og vår er skammen. Slik er det i dag med mennene i Juda og dem som bor i Jerusalem og i hele Israel, fjern og nær, i alle land du drev dem bort til, fordi de hadde vært troløse mot deg.  8 Ja, Herre, oss tilhører skammen, oss og kongene våre, stormennene og fedrene, for vi har syndet mot deg.  9 Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse; vi har gjort opprør mot ham. 10 Vi hørte ikke på Herren vår Gud og fulgte ikke hans lover, som han ga oss ved sine tjenere profetene. 11 Hele Israel brøt din lov, vendte seg bort og hørte ikke på deg. Derfor har den forbannelseseden som er beskrevet i loven til Guds tjener Moses, kommet over oss. For vi har syndet mot ham. 12 Han har satt i verk det ordet han talte mot oss og mot styrerne som styrte over oss. Han har ført over oss en ulykke så stor at det ikke finnes et sted under himmelen der det har hendt noe slikt som i Jerusalem. 13 Etter det som er skrevet i Moseloven, kom all denne ulykken over oss. Men vi prøvde ikke å vinne velvilje for Herren vår Guds ansikt, vi vendte ikke om fra vår synd og prøvde ikke å forstå din sannhet. 14 Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt han gjør, men vi hørte ikke på ham.
   
15 Og nå, Herre vår Gud, du som førte folket ditt ut av Egypt med sterk hånd og vant deg et navn som består selv i dag, vi har syndet og gjort urett. 16 Herre, du som alltid er rettferdig, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell! Fordi vi har syndet og fedrene våre har handlet galt, er Jerusalem og folket ditt blitt til spott for alle omkring oss. 17 Hør nå, vår Gud! Din tjener ber og roper om nåde. La ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, Herre, for din egen skyld. 18 Min Gud, vend øret hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. 19 Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt.»
   
20 Mens jeg ennå talte og ba og bekjente min egen synd og synden til Israel, mitt folk, mens jeg bar fram for Herren min Gud en bønn for min Guds hellige fjell, 21 ja, mens jeg ennå ba min bønn, fløy Gabriel, den mannen jeg tidligere hadde sett i et syn, helt fram til meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. 22 Han ville lære meg og sa: «Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg innsikt. 23 Da du begynte å be, gikk det ut et ord, og jeg er kommet for å fortelle det til deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet, så du forstår synet!
          
   
24 Sytti uker er bestemt
          for ditt folk og din hellige by,
          til å bringe ondskapen til ende,
          til å gjøre slutt på synden,
          til å sone skylden
          og føre fram en evig rettferd,
          til å stadfeste det profetene så
          og salve det aller helligste.
        
25 Du skal vite og forstå: Fra ordet gikk ut om at Jerusalem skal gjenreises og bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker, og i sekstito uker skal byen stå gjenreist og gjenoppbygd, med gater og vollgraver. Men det skal være en tid full av trengsler. 26 Etter de sekstito ukene skal den salvede ryddes av veien og bli borte.
        
          Byen og helligdommen skal legges øde
          av hæren til en fyrste som kommer.
          Han skal ende sine dager i en flom.
          Ødeleggelsen som er fastsatt,
          skal vare til krigen er slutt.
          
   
27 I én uke skal han stadfeste en pakt med de mange,
          etter en halv uke gjør han slutt
          på slaktoffer og grødeoffer.
          På motbydelighetens vinger
          kommer han som ødelegger,
          helt til utslettelsen som er fastsatt,
          strømmer ned over ødeleggeren selv.»
< Forrige kapittelNeste kapittel >

13. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 25,21–34

Les i nettbibelen

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. ... Vis hele teksten

21Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. 22Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for å søke råd hos Herren. 23Herren sa til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» 24Da tiden kom og hun skulle føde, var det tvillinger i morslivet hennes. 25Den første som kom, var rød og hårete som en fell over hele kroppen. De kalte ham Esau. 26Så kom broren; han holdt Esau i hælen med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født. 27Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene. 28Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob. 29En gang Jakob holdt på å koke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten. 30Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom. 31Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!» 32Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?» 33«Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob. 34Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.