Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittel
50Da kastet Josef seg gråtende ned over faren og kysset ham.  2 Josef påla legene som tjente hos ham, å balsamere faren; og legene balsamerte Israel.  3 Det tok førti dager, for så lang tid tar en balsamering. Og egypterne gråt over ham i sytti dager.
   
 4 Da sørgetiden var over, sa Josef til faraos hoff-folk: «Om dere har velvilje for meg, så si til farao:  5 Min far tok meg i ed og sa: Når jeg nå dør, må du legge meg i den graven jeg kjøpte meg i Kanaan. La meg derfor få dra opp og gravlegge far og så komme tilbake!»  6 Farao sa: «Dra bare opp og gravlegg din far, slik han lot deg sverge.»
   
 7 Så dro Josef opp for å gravlegge faren. Alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet dro opp sammen med Josef.  8 Hele Josefs hus, brødrene og hans fars hus var også med. Bare småbarna, småfeet og storfeet lot de bli igjen i Gosen.  9 Han hadde også med seg vogner og ryttere, så det ble et stort følge.
   
10 De kom til Goren-Haatad, som ligger på den andre siden av Jordan, og holdt en stor og verdig sørgehøytid der. Josef sørget over faren i sju dager. 11 Kanaaneerne som bodde i landet, så sørgehøytiden i Goren-Haatad og sa: «Det er en verdig sørgehøytid egypterne holder.» Derfor kalte de stedet Abel-Misrajim. Det ligger på den andre siden av Jordan.
   
12 Sønnene gjorde slik med Jakob som han hadde pålagt dem. 13 De førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted. 14 Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob.
Josef tilgir brødrene sine
15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, påla din far oss 17 at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham.
   
18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.» 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
Josef dør
22 Josef ble boende i Egypt, både han og hans fars hus. Han ble 110 år gammel. 23 Josef opplevde å få se Efraims barn i tredje ledd. Og barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josefs knær.
   
24 Josef sa til brødrene sine: «Nå skal jeg dø. Men Gud skal se til dere og føre dere opp fra dette landet til det landet han lovet Abraham, Isak og Jakob.» 25 Og Josef tok Israels-sønnene i ed og sa: «Når Gud ser til dere, da skal dere føre knoklene mine med herfra.» 26 Så døde Josef, 110 år gammel. De balsamerte ham, og han ble lagt i en kiste i Egypt.
Note: Goren-Haatad: Navnet betyr «treskeplassen med tornekratt»; ukjent sted.
Note: Abel-Misrajim: Navnet kan bety «egypternes eng», men første del av navnet er svært likt et hebr. ord for «sørgehøytid», ebel. Dermed får navnet en dobbel betydning i forbindelse med sørgehøytiden til egypterne.
Note: på Josefs knær: >30,3.
Forrige kapittel

18. juni 2021

Dagens Bibelord

1. Tessaloniker 2,5–13

Les i nettbibelen

5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne. 6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, ... Vis hele teksten

5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne. 6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, 7selv om vi kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn blant dere, som når en amme steller med sine egne barn, 8slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere. 9For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere. 10Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende. 11Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: 12Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet. 13Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.