Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.
Se overblikksfilm

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

Forrige kapittelNeste kapittel

Reisen til Roma
27Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon.  2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika.  3 Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg.  4 Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot.  5 Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.  6 Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gå om bord i det.
   
 7 I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset.  8 Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea.
   
 9 Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem 10 og sa: «Jeg ser at det å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.» 11 Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. 12 Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Stormen
13 Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. 14 Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya. 15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive. 16 Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. 17 Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre. 18 Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. 19 Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. 20 Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning.
   
21 Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. 22 Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. 23 For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: 24 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til å stå foran keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. 26 Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»
   
27 Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land. 28 De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. 29 De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. 30 Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.» 32 Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.
   
33 Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. 34 Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. 36 Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. 37 Vi var i alt 276 mennesker om bord. 38 Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet.
Forliset
39 Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. 40 De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden. 41 De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. 42 Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. 44 Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.
På Malta
28Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta.  2 Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt.  3 Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en slange ut på grunn av heten og hogg seg fast i hånden hans.  4 Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.»  5 Men Paulus ristet slangen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det.  6 De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.
   
 7 I nærheten av dette stedet lå det et gods som var eid av den fremste mannen på øya, han het Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager.  8 Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham.  9 Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet. 10 De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med det vi trengte.
Til Roma
11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke. 12 Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, 13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. 14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma. 15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.
Paulus i Roma
16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham. 17 Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot skikkene fra fedrene, og likevel kommer jeg som fange fra Jerusalem, hvor jeg ble overgitt til romerne. 18 De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. 19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg tvunget til å anke saken min inn for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt eget folk. 20 Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og tale med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.» 21 De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg. 22 Men vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker. For om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.»
   
23 De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet han for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. 24 Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro. 25 De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja:
          
   
26  Gå og si til dette folket:
           Dere skal høre og høre, men ikke forstå,
           se og se, men ikke skjelne!
          
   
27  For dette folkets hjerte er blitt fett.
           Tungt hører de med ørene,
           og øynene har de lukket til,
           så de ikke kan se med øynene,
           ikke høre med ørene,
           ikke forstå med hjertet
           og ikke vende om
           så jeg får helbrede dem.
28 Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.» 29 *Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.•
   
30 To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. 31 Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.
Forrige kapittelNeste kapittel

26. januar 2022

Dagens bibelord

Lukas 5,17–26

Les i nettbibelen

17En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. ... Vis hele teksten

17En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. 18Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. 19Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus. 20Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» 21Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» 22Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? 23Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? 24Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» 25Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud. 26Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»