Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Brevet til hebreerne
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
|
Kristi offer tar bort synden 10Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene. Hvert år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse makter ikke loven å gjøre dem som ofrer, fullkomne. 2 Ellers hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd. 3 Men ofrene er hvert år en påminning om synd. 4 For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder. 5 Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg; 6 brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i. 7 Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg. 8 Først sier han: Slaktoffer og offergaver, brennoffer og syndoffer ville du ikke ha og hadde du ikke glede i, enda det er slike offer som bæres fram etter loven. 9 Deretter sier han: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje. Han opphever det første for å la det andre gjelde. 10 I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle. 11 Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. 12 Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder og satt seg ved Guds høyre hånd. 13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt som skammel for føttene hans. 14 For ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne. 15 Også Den hellige ånd vitner for oss om dette. For først sier han: 16 Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn. 17 Og så: Jeg vil ikke lenger huske syndene deres og all deres urett. 18 Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd. Frimodighet og bekjennelse i menigheten 19 Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, 20 dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. 21 Og siden vi har en så stor prest over Guds hus, 22 så la oss komme fram med oppriktig hjerte og full visshet i troen, med hjertet renset for vond samvittighet og kroppen badet i rent vann. 23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. 24 La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. 25 Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg. 26 Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. 27 Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot. 28 Den som forkaster Moseloven, møter ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord. 29 Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds Sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd? 30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde. Og videre: Herren skal dømme sitt folk. 31 Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud! 32 Men tenk nå tilbake på den første tiden, den gangen dere ble opplyst og siden holdt ut i de lidelsene dere måtte kjempe med. 33 Snart ble dere hånt og plaget for øynene på folk, snart gjorde dere felles sak med andre som måtte gjennomgå det samme. 34 Ja, dere led med dem som satt i fengsel, og fant dere med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere. For dere visste at dere eier noe som er bedre, og som varer. 35 Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet. 37 For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye. 38 Min rettferdige skal leve ved tro; men trekker han seg unna, har min sjel ingen glede i ham. 39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
07. juni 2023
15Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! 16Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. ... Vis hele teksten
15Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! 16Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. 17Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. 18Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.» 19Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, 20så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. 21Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, 22og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.
15Herren sa til Moses: «Kvifor ropar du til meg? Sei til israelittane at dei skal dra vidare! 16Du skal lyfta staven din og retta handa ut over havet og kløyva det, så israelittane kan gå tørrskodde tvers igjennom havet. ... Vis hele teksten
15Herren sa til Moses: «Kvifor ropar du til meg? Sei til israelittane at dei skal dra vidare! 16Du skal lyfta staven din og retta handa ut over havet og kløyva det, så israelittane kan gå tørrskodde tvers igjennom havet. 17Sjå, eg gjer hjartet til egyptarane ubøyeleg, så dei set etter dei. Eg skal visa min herlegdom på farao og heile hans hær, på vognene og ryttarane hans. 18Egyptarane skal kjenna at eg er Herren når eg viser min herlegdom på farao og vognene og ryttarane hans.» 19Guds engel, som hadde gått føre Israels leir, bytte no plass og gjekk etter folket. Skysøyla som var framfor dei, flytte seg og stilte seg bak dei, 20så ho kom mellom leiren til egyptarane og leiren til israelittane. Og skya kom med mørker, men lyste likevel opp natta, så dei ikkje kom innpå kvarandre heile natta. 21Då rette Moses handa ut over havet, og Herren dreiv havet bort med ein sterk austavind, som bles heile natta, så havet vart til tørt land. Vatnet vart kløyvd, 22og israelittane gjekk tørrskodde tvers igjennom havet. Vatnet stod som ein mur til høgre og venstre for dei.
15Hearrá celkkii Mosesii: “Manne don čuorvvut munnje? Gohčo israellaččaid vuolgit johtui. 16Bajit iežat soappi, geige gieđa meara badjel ja ludde dan, vai israellaččat besset mannat meara rastá goikása mielde. ... Vis hele teksten
15Hearrá celkkii Mosesii: “Manne don čuorvvut munnje? Gohčo israellaččaid vuolgit johtui. 16Bajit iežat soappi, geige gieđa meara badjel ja ludde dan, vai israellaččat besset mannat meara rastá goikása mielde. 17Mun buoššudan egyptalaččaid váimmu, nu ahte sii vulget doarridit din. Mun čájehan iežan fámu go duššadan farao ja oppa su soahteveaga, buot su soahtevovnnaid ja vovdnaolbmáid. 18Egyptalaččat ipmirdit ahte mun lean Hearrá, go mun čájehan iežan fámu go duššadan farao, su soahtevovnnaid ja vovdnaolbmáid.” 19Ipmila eŋgel gii lei mannan israellaččaid ovddabealde, sirddii ja manai sin maŋis. Balvabázzi sirddii sin ovddabealde ja manai sin maŋis, 20nu ahte dat bođii egyptalaččaid veaga ja israellaččaid veaga gaskii. Balvva mielde šattai seavdnjat, muhto israellaččaide dat čuvgii ija, nu ahte geažos ijas veagat eai lahkanan nubbi nubbái. 21De Moses bajidii gieđa meara badjel, ja Hearrá ájii meara eret garra nuortabiekkain mii bosui geažos ija, ja mearra šattai goikeeanamin. Čáhči juohkásii guovtti beallái, 22ja israellaččat rasttildedje meara goikása mielde, ja čáhci lei seaidnin goappašiid bealde.