Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Paulus’ brev til romerne
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
|
3Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen?
2 Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem.
3 Men hva om noen har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap?
4 Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner. Det står jo skrevet: For at du skal få rett når du taler, og vinne når du fører sak. 5 Men dersom vår urett fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er ikke da Gud urettferdig, menneskelig talt, når han lar vreden ramme oss? 6 Slett ikke! Hvordan skulle Gud ellers kunne dømme verden? 7 Men dersom min løgn enda klarere viser at Gud taler sant, og dette blir til hans ære, hvorfor skal jeg da dømmes som en synder? 8 Skal vi ikke da like godt gjøre det onde, så det gode kan komme? Det er noen som håner oss og sier at det er dette vi lærer. De skal få den dom de fortjener. Alle er skyldige 9 Hva så? Har vi jøder noe fortrinn? Nei, på ingen måte! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synden. 10 For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. 11 Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. 12 Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. 13 Strupen deres er en åpen grav, på tungen har de svik, under leppene ormegift, 14 munnen er full av forbannelse og bitterhet. 15 De er raske på foten når de vil utøse blod, 16 der de ferdes, er det ødeleggelse og elendighet. 17 Fredens vei kjenner de ikke. 18 Frykt for Gud har de ikke for øye. 19 Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. 20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Rettferdighet ved troen 21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. 22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, 23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. 25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus. 27 Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. 28 For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger. 29 Er vel Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem. 30 For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro. 31 Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mai 2023
1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. ... Vis hele teksten
1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. 3De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» 4Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» 6Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» 8Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
1I det året då kong Ussia døydde, såg eg Herren sitja på ei høg og opphøgd trone, og kanten på kappa hans fylte tempelet. 2Serafar stod andsynes han. Kvar av dei hadde seks venger. Med to dekte dei andletet, med to dekte dei føtene, og med to flaug dei. ... Vis hele teksten
1I det året då kong Ussia døydde, såg eg Herren sitja på ei høg og opphøgd trone, og kanten på kappa hans fylte tempelet. 2Serafar stod andsynes han. Kvar av dei hadde seks venger. Med to dekte dei andletet, med to dekte dei føtene, og med to flaug dei. 3Dei ropa til kvarandre: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot. Heile jorda er full av hans herlegdom.» 4Røysta som ropa, fekk boltane i dørtersklane til å rista, og huset vart fylt av røyk. 5Då sa eg: «Ve meg! Det er ute med meg. For eg er ein mann med ureine lepper, og eg bur i eit folk med ureine lepper, og auga mine har sett kongen, Herren over hærskarane.» 6Då flaug ein av serafane bort til meg. I handa hadde han ei glo som han hadde teke med ei tong frå altaret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Sjå, denne har rørt ved leppene dine. Di skuld er borte, og di synd er sona.» 8Då høyrde eg Herrens røyst. Han sa: «Kven skal eg senda, og kven vil gå for oss?»Eg sa: «Eg! Send meg!»
1Gonagas Ussia jápminjagi mun oidnen Hearrá: Son čohkkái alla ja aliduvvon truvnnus, ja su oalgebiktasa healmmit devde tempela. 2Su bajábealde čužžo serafat, guhtta soaji guđesge. Guvttiin sii gokče ámadaju, guvttiin sii gokče julggiid, ja guvttiin sii girde. ... Vis hele teksten
1Gonagas Ussia jápminjagi mun oidnen Hearrá: Son čohkkái alla ja aliduvvon truvnnus, ja su oalgebiktasa healmmit devde tempela. 2Su bajábealde čužžo serafat, guhtta soaji guđesge. Guvttiin sii gokče ámadaju, guvttiin sii gokče julggiid, ja guvttiin sii girde. 3Sii čurvo guhtet guimmiidasaset: “Bassi, bassi, bassi lea Hearrá Sebaot, Oppa eatnama dievva lea su hearvásvuohta.” 4Čuorvvas bijai uvssa lasáid doarggistit, ja tempela devddii suovva. 5Mun celken: “Vuoi mu, mun duššan! Mus leat buhtismeahttun baksamat, ja mun ásan álbmoga gaskkas mas leat buhtismeahttun baksamat, ja dál mu čalmmit leat oaidnán Gonagasa, Hearrá, Almmiveagaid Ipmila.” 6Dalle okta serafain girddii mu lusa, ja su gieđas lei buolli čađđa maid son lei váldán áltáris basttaiguin. 7Dainna son guoskkahii mu njálmmi ja celkkii: “Go dát guoská du baksamiidda, de du suddovealgi váldojuvvo eret, ja du suddu soabahuvvo.” 8Ja mun gullen Hearrá jiena. Son celkkii: “Gean mun vuolggahan, gii vuolgá min áirrasin?” Mun vástidin: “Dás mun lean, vuolggat mu!”