Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.
Se overblikksfilm

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Anklagen mot Paulus
24Fem dager senere ankom øverstepresten Ananias sammen med en del av de eldste og en advokat ved navn Tertullus. De skulle legge anklagen mot Paulus fram for landshøvdingen.  2 Paulus ble kalt fram, og Tertullus begynte sin anklagetale slik:
        «Takket være deg, høyt ærede Feliks, hersker ro og orden overalt, og dette folket har fått bedre kår på grunn av ditt kloke styre.
 3 I dyp takknemlighet erkjenner vi dette alltid og overalt.  4 Jeg skal ikke bry deg lenge, men ber om at du et øyeblikk vil høre på oss med all velvilje.  5 Den mannen der har vist seg å være den rene pest. Han skaper uro blant alle jøder rundt i verden og er leder for nasareersekten.  6 Han har til og med forsøkt å vanhellige tempelet, og det var der vi grep ham. *Vi ville dømme ham etter vår lov,  7 men da kom kommandanten Lysias til, rev ham med vold og makt ut av hendene våre og førte ham bort  8 og befalte anklagerne å gå til deg.• Nå kan du selv forhøre ham om alt dette og få klarhet i hva det er vi anklager ham for.»  9 Jødene støttet ham og sa at slik var det.
Paulus' forsvarstale
10 Landshøvdingen ga da tegn til Paulus, som grep ordet og sa:
        «Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Derfor forsvarer jeg meg med frimodighet.
11 Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg reiste opp til Jerusalem for å tilbe. 12 Og ingen så meg diskutere med noen eller oppvigle folk, verken i tempelet, i synagogene eller ute i byen. 13 De kan da heller ikke bevise det de anklager meg for. 14 Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, 15 og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. 16 Derfor bestreber jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker. 17 Etter mange år kom jeg for å overbringe gaver til de fattige i mitt folk og for å ofre. 18 Da fant de meg på tempelplassen. Jeg hadde latt meg rense, og det var ingen sammenstimling eller uro. 19 Men noen jøder fra Asia så meg, og de burde ha møtt fram for deg med sine anklager mot meg, om de hadde hatt noen. 20 Eller så får disse som er her, si hva de fant meg skyldig i da jeg sto for Rådet. 21 For det kan da vel ikke være den ene setningen jeg ropte da jeg sto foran dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg står anklaget her i dag.’»
Saken blir utsatt
22 Feliks hadde godt kjennskap til Veien, og han utsatte saken og sa: «Når kommandanten Lysias kommer, skal jeg ta saken opp til doms.» 23 Han ga offiseren ordre om at Paulus skulle holdes i mild varetekt, og ingen av hans egne måtte hindres i å være til hjelp for ham.
   
24 Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jøde. Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Kristus Jesus. 25 Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og om dommen som skal komme, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.» 26 Samtidig håpet han å få penger av Paulus. Derfor sendte han stadig bud etter ham og hadde samtaler med ham.
   
27 Det gikk to år, og Feliks fikk Porkius Festus til etterfølger. Feliks lot Paulus bli sittende i fengsel, for han ville gjerne vinne velvilje hos jødene.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

14. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 33,1–11

Les i nettbibelen

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.