Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

Forrige kapittelNeste kapittel
139Til korlederen. Av David. En salme.
        
           Herre, du ransaker meg og du vet –
          
   
 2 du vet om jeg sitter eller står,
          på lang avstand kjenner du mine tanker.
          
   
 3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
          du kjenner alle mine veier.
          
   
 4 Før jeg har et ord på tungen, Herre,
          kjenner du det fullt ut.
          
   
 5 Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.
          
   
 6 Det er et under jeg ikke forstår,
          det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
          
   
 7 Hvor skulle jeg gå fra din pust,
          hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?
          
   
 8 Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
          legger jeg meg i dødsriket, er du der.
          
   
 9 Tar jeg soloppgangens vinger
          og slår meg ned der havet ender,
          
   
10 da fører din hånd meg også der,
          din høyre hånd holder meg fast.
          
   
11 Jeg kan si: «La mørket skjule meg
          og lyset omkring meg bli natt.»
          
   
12 Men mørket er ikke mørkt for deg,
          natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
          
   
13 For du har skapt mine nyrer,
          du har vevd meg i mors liv.
          
   
14 Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
          Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
          
   
15 Knoklene mine var ikke skjult for deg
          da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
          
   
16 Dine øyne så meg da jeg var et foster.
          Alle dager er skrevet opp i din bok,
          de fikk form før én av dem var kommet.
          
   
17 Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
          summen av dem er ufattelig!
          
   
18 Teller jeg dem, er de talløse som sand,
          blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
          
   
19 Gud, om du ville drepe den lovløse,
          om drapsmennene vek fra meg!
          
   
20 De taler svikefullt om deg,
          dine fiender sverger falskt.
          
   
21 Herre, jeg hater dem som hater deg,
          og avskyr dem som står deg imot!
          
   
22 Jeg hater dem med et grenseløst hat,
          de er blitt mine fiender.
          
   
23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
          prøv meg og kjenn mine tanker!
          
   
24 Se om jeg følger avguders vei,
          og led meg på evighetens vei!
Sal 139,1 viser til Sal 7,10+
Note: pust: Det hebr. ordet kan bety både «pust», «vind» og «ånd».
Sal 139,8 viser til Am 9,2
Note: soloppgangen: i øst. der havet ender: i vest.
Sal 139,13 viser til Sal 119,73
Note: vevd meg: Jf. Job 10,11.
Note: dypt i jorden: her bilde på morslivet.
Sal 139,24 viser til Sal 5,9+
Forrige kapittelNeste kapittel

30. november 2021

Dagens bibelord

Romerne 8,19–27

Les i nettbibelen

19For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, ... Vis hele teksten

19For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, 21for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. 23Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. 24For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? 25Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. 26På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. 27Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.