Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Jeremia

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52

Forrige kapittelNeste kapittel

Bryt dere nybrott
4Om du vender tilbake, Israel,
          sier Herren,
          om du vender tilbake til meg,
          om du fjerner
          de motbydelige gudene dine fra meg
          og ikke flakker omkring,
          
   
 2 om du sverger
          «så sant Herren lever»
          i sannhet, rett og rettferd,
          da skal folkeslag velsigne seg ved ham,
          ved ham skal de prise seg lykkelige.
          
   
 3 Så sier Herren til judeerne
          og til Jerusalem:
          Bryt dere nybrott,
          ikke så blant torner!
          
   
 4 Omskjær dere for Herren,
          ta bort forhuden fra hjertet deres,
          dere judeere og dere som bor i Jerusalem,
          ellers skal min harme bryte ut som ild
          og brenne uten at noen slukker,
          for det onde dere har gjort.

Ulykken fra nord
     5 Kunngjør dette i Juda,
          la det høres i Jerusalem,
          blås i horn i landet,
          rop høyt og si:
          Samle dere!
          La oss gå inn i festningsbyene!
          
   
 6 Løft banneret! Til Sion!
          Berg dere, bli ikke stående!
          For jeg sender en ulykke fra nord,
          et stort sammenbrudd.
          
   
 7 En løve stiger opp fra krattet.
          En som ødelegger folkeslag,
          bryter opp og drar ut fra sitt sted
          for å legge landet ditt øde.
          Byene dine skal bli til ruiner
          der ingen kan bo.
          
   
 8 Derfor, kle dere i sekkestrie, sørg og skrik!
          For Herrens brennende vrede
          har ikke vendt seg bort fra oss.
          
   
 9 Den dagen, sier Herren,
          skal kongen og lederne miste alt mot.
          Prestene blir slått av skrekk,
          profetene blir målløse av redsel.
          
   
10 Jeg sa: Å, min Herre og Gud!
          Sannelig, du sviktet
          dette folket og Jerusalem
          da du sa: «Dere skal ha fred.»
          Nå rører sverdet ved strupen.
          
   
11 På den tiden skal det sies
          til dette folket og til Jerusalem:
          Vind som brenner av hete,
          kommer fra snaue høyder i ørkenen
          mot folket, min datter.
          Den er ikke til å kaste og rense korn i,
          
   
12 en sterkere vind kommer til meg.
          Nå vil også jeg avsi dom over dem.
          
   
13 Se, som skyer drar han fram,
          som stormen er vognene hans,
          hestene er raskere enn ørner.
          Ve oss, for vi blir ødelagt!
          
   
14 Rens hjertet ditt for ondskap, Jerusalem,
          så skal du bli frelst.
          Hvor lenge skal du la onde tanker
          få bo i ditt indre?
          
   
15 For en stemme bringer bud fra Dan,
          forkynner ulykke fra Efraim-fjellene.
          
   
16 Si fra til folkeslagene: Der er de!
          La det høres over Jerusalem!
          Fiender kommer fra fjerne land,
          ropet deres lyder over byene i Juda.
          
   
17 Som vakter på åkeren omringer de henne,
          for hun har satt seg opp mot meg,
          sier Herren.
          
   
18 Din vei og dine gjerninger
          har ført dette over deg.
          Slik er din ondskap,
          den er bitter,
          og den rammer deg i hjertet.

Jeg så
    19 Å, kroppen min, kroppen min!
          Jeg vrir meg i smerte.
          Mitt hjertes vegger!
          Hjertet skriker, jeg kan ikke tie.
          Jeg hører lyden av horn og hærrop.
          
   
20 Det blir ropt om sammenbrudd på sammenbrudd,
          hele landet er ødelagt.
          Brått blir teltene mine ødelagt,
          teltdukene på et øyeblikk.
          
   
21 Hvor lenge skal jeg se banneret
          og høre lyden av horn?
          
   
22 Ja, folket mitt er dårer,
          de kjenner meg ikke.
          De er tåpelige barn uten innsikt.
          De er flinke til å gjøre ondt,
          men kan ikke gjøre godt.
          
   
23 Jeg så jorden, og se! – den var øde og tom,
          mot himmelen – lyset var borte.
          
   
24 Jeg så fjellene, og se! – de skalv,
          alle haugene ristet.
          
   
25 Jeg så, og se! – ikke et menneske,
          alle fugler under himmelen var fløyet.
          
   
26 Jeg så, og se! – fruktbart land var blitt til ørken,
          alle byer var revet ned
          av Herren, av hans brennende vrede.

Herrens plan
    27 Så sier Herren:
          Hele landet skal legges øde,
          men jeg skal ikke gjøre ende på det.
          
   
28 Jorden sørger over dette,
          og himmelen mørkner over den.
          For jeg har talt og lagt min plan,
          jeg angrer ikke og tar den ikke tilbake.
          
   
29 Hele byen flykter
          for larmen fra ryttere og bueskyttere.
          De går inn i krattskogen
          og klatrer opp på knausene.
          Hver by er forlatt,
          det finnes ingen som bor i dem.

Ropet fra datter Sion
    30 Du som er ødelagt, hva vil du gjøre?
          Om du kler deg i skarlagen,
          om du pynter deg med gullsmykker,
          om du gjør øynene store med sminke,
          gjør du deg vakker til ingen nytte.
          De som lengtet etter deg, har forkastet deg,
          nå står de deg etter livet.
          
   
31 Jeg hører rop som fra en kvinne med rier,
          et skrik som når hun føder for første gang.
          Det er ropet fra datter Sion,
          hun gisper etter luft
          og strekker hendene ut:
          «Ve meg,
          jeg faller om foran mordere!»
Jer 4,4 viser til Esek 18,31
Note: Omskjær dere: Omskjærelsen, som var det ytre tegnet på pakten med Gud (1 Mos 17,10), brukes iblant som bilde på hjertets omvendelse. Jf. 3 Mos 26,41; 5 Mos 10,16; 30,6; Rom 2,28ff; Kol 2,11.
Jer 4,6 viser til Jer 1,14, Jer 5,15f, Jer 6,1-22
Note: en ulykke fra nord: >1,14.
Jer 4,7 viser til Jer 5,6, Jer 50,44
Note: løve: her bilde på en fiendtlig konge eller hærfører.
Jer 4,8 viser til Jer 6,26
Note: sekkestrie: grov tekstil av dyrehår, et ytre tegn på sorg eller anger. ▶sørgeskikker.
Jer 4,24 viser til Nah 1,5
Jer 4,31 viser til Jer 6,24
Note: datter Sion: Jerusalem, fremstilt som kvinne.
Forrige kapittelNeste kapittel

02. august 2021

Dagens Bibelord

1. Mosebok 33,1–11

Les i nettbibelen

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.